ikledd en fotsid, mørkebrun munkekutte, var et ruvende syn blant alle de andre mer kortvokste
munkebrødrene.
Han likte seg best når været var slik at han ikke trengte å iføre seg hetten - litt Middelhavsnedbør over morgenpolert isse, motarbeidet alltid en ny dags hodepine – ofte fremkommet som ettermæle etter en mulig senkvelds utskeielser over ett glass eller fire. Noe som helst skjedde om Abbeden var på en av sine ukentlige utskeielser, hos en venn eller to – den ene med ett krypinn i selveste Vatikanet, den andre ved klosteret oppe i landsbyen Spoleto.
Orgelspilleren og Maestroen lot Munken Luigi forstå at han ville synes det kunne bli fint, om de overtok det gode kompiseriet etter avdøde Fabios.
Noen hyggelige ord dem imellom, når han passerte orgelgalleriet på opp eller nedtur, ville etter
Maestros mening virke pirrende i hans noe kjedelige øvelses opplegg.
De ble derimot enige om at Luigi burde holde seg borte fra Fabios akrobatikk nedover trappegelendrene, for Luigis fot lengde kunne lett skape livsfarlig bremseeffekt mellom gelendersprosene.
Luigi var noe skeptisk til Maestroens forslag om et fast husvære lengst oppe i tårnet. Han syntes også selv at det kunne vært fint å hatt sitt eget - etter å ha levd i sin lille munkecelle borte i klosteret i mange år, men på
grunn av at han i løpet av det siste året hadde fått litt problemer med vannlatingen, var han noe skeptisk
til å måtte bære zinkbøtten de treogåtti trappetrinnene fra tårnrommet og nedover til tømmeplassen ved den eldgamle eika lengst borte på kirkegården,
Munken tok seg den frihet å nevne for Maestro at han - som Fabio - faktisk hadde vurdert muligheten av å kunne hengt en gummislange ut av tårnromsgluggen - påmontert en trakt til samme bruk, men var kommet til at dette ville bli en for stor økonomisk belastning: En så stor Katedral hadde et fantastisk høgt tårn og meterprisen på italienske gummislanger, hadde han fått opplyst å skulle være til en uhyggelig høy pris. Han syntes ikke han kunne legge fram problemet for den gamle klosterdoktoren, selv om han var jevngammel og svært forståelsesfull. Om han kunne fått regningen på en gummislange refundert på en eller annen post innen klosterets regnskaper, kjente han heller ikke til.
Dessuten regnet han med at Abbeden var av den formening, at også Luigis liv hørte hjemme bak Klostrets murer - der det var montert flere gode, gammeldagse bondedasser og hvor munkene hadde sitteplasser ved siden av hverandre – til og med fire i hvert rom.
Her trengte ingen å føle seg ensomme, mente Abbeden.
Det som egentlig fikk Munken til å ta en bestemmelse, var da han kom opp til Tårnrommet og ble
møtt av Papegøyen Adamo's gladrop.
- Mamma mia -.
Han klarte bare ikke tanken på at den snakkesalige Papegøyen skulle tilbringe et liv i ensomhet,
høyt der oppe i katedralens tårnrom.
-Vi skal dele bur og seng i samme rommet, men du får tåle å bli vekket når jeg på nattestider må på pissebøtta -
-Pissprat- kom det fra Papegøyeburet, selv om han tydeligvis savnet Fabio noe enormt.
Og slik ble det.
Etter flere netter som et prøveopplegg, tok Luigi bopel så nær Guds himmel, som han i levende live aldri ville komme.
Som nærmeste naboer fikk han alle de skvaldrende Kajene som hadde sine reder og tilholdssteder
innenfor de mange gluggene langs takskjegget. Og helt oppe under mønet og takåsene levde duene i
kurrende fortrolighet.
-Hold kjeft – skrek papegoyen når levenet ble for gjennomtrengende. De tynne veggene til selve
Tårnrommet var overhodet ikke isolert
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar