35. Katedralen var alltid åpen for søkende mennesker - for i dette store kirkerommet kunne folk finne fred
til både bønn og ettertanke.
Det hendte at Maestro spilte stille musikk til meditasjon. Kirkerommet ble svakt opplyst av
levende lys - og munkene var stille tilstede med sine forskjellige gjøremål - i det lange kirkens skip
eller i et av de tilliggende kapellene.
Det var kommet enda en ny sogneprest til embetet - Don Daniele var en yngre prestemann fra Tsjekkia, som tok sitt kirkelige arbeid meget alvorlig. Men også han hadde et problem – til og med det samme som den adskillig eldre presten i nabosoknet var befengt med: Begge lespet noe vederstyggelig.
-Hadde de vært kvinner, hadde de sikkert kalt seg for lesber - brukte noen ondskapsfulle og kirkefremmede, eldre italienske mannfolk å si etter kirketid.
Men gudskjelov – det skjedde ikke før ved Siestatiden nede på det trange torgets lille kafè - dette populære stedet for sladder, på fullsatte benker og ved noen småbord ute i solveggen.
-Men slik situasjonen er for katolske prester, så har de jo ikke engang anledning til å inngå ekteskap. Kunne jo ha kalt seg for "DD-gutta" - Gutta med diskrete drifter -
Latteren stilnet tvert da Don Daniele fant seg et bord. Midt blant alle de frittalende karene bestilte han seg ett stort glass Campari og fikk igang en mannfolkprat om Milans tap mot Juventus kvelden i forveien .
Tandemsykkelen hadde vært Fabio og Luigis store stolthet - de var faktisk blitt ganske beryktet rundt om i distriktet, når de med stor fart kom farende bortover de smale veiene - kortvokste Fabio forrest og svært lange Luigi som andremann på doningen.
De hadde montert ringeklokke på begge styrene, som ble brukt flittig og desperat - gjerne samtidig
med rop om at noe var på gang.
Etter Munken Fabios fratreden fra dette liv, både som kioskeier og syklist, ble den igjenværende etterfølgeren nødt til å plassere Tandemen som lagervare borte i Klosterets redskapsbod og det ble
et savn for den fartsglade kirkens mann som Luigi, å måtte vende tilbake til bruken av
Apostlenes hester.
Ikke bare ble alt så sendrektig og kjedelig ved både munkegjerningen og salgsaktivitetene, men også spenningen med den store farten ved dette selvtrampende vidunderet måtte ta en slutt, da Fabio vandret hinsides fra sitt lange liv som både munk, gartner og salgsmann.
Klosterhagen var betegnelsen på hele det store området innenfor steinmurene, der de gamle
klosterhusene omkranset selve haveanlegget med alle blomstene, de digre eikene og alle
Oliventrærne.
I Klosterets vakre hage var det alltid munker i sving med raking og stell av alle mulige slags blomster og grønnsaker.
Abbeden hadde også omsider gitt Luigi anledning til å skape sin egen lille hage - hvor han dyrket både frukt, grønnsaker og blomster for salg borte på de små salgsbenkene. Aspedistra ble hans favorittblomst.
Den etter hvert så innbringende og populære lille, rødmalte salgsbua var etter avdode Fabios mening den eneste i sitt slag i hele Italia. Han hadde overhodet ikke hørt om andre som solgte varme pølser med alt mulig rart som tilbehør i hele dette langstrakte middelhavslandet.- Ideen hadde de begge fått fra Katedralens Maestro - den matglade innvandreren fra Norvegia.
Dette med vinflasken litt på luringen under disken for litt spesielle, drikkfeldige kunder, var nå blitt så alt for kjent og kjedelig. Det måtte noe sterkere saker til når kunder forlangte "en aller så liten en".
-Tidene forandrer seg, mente Maestro – han var bortover etter søndagens Messe.
-Ett stykke uten sennep -. Gratie.
Luigi hadde begynt med å ta seg spesielt av salget ved blomster og gronnsaksdisken, for på grunn av den lange kroppshøyden hadde han innsett att dette var det beste. Han hadde store vanskeligheter med å skull
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar