hjelpende hånd, om han skulle ha en sekk eller to opp i trillebåren.
Men de var veldig nysgjerrige, for når han hadde kvinner som kunder borte ved pølseboden - og det skjedde jo ofte - kunne han se speidende munkefjes i de fleste av klostercellenes små glugger.
Abbedens glede var stor - også over Munken Luigis virksomheter. Driftsregnskapet viste ett brukbart resultat når de faste utgiftene var trukket fra. Det trengtes stadig nye talglys i forskjellige størrelser og selv om Vårherre sørget godt for sine tjenere i både kloster og Katedral, mente Abbeden at også blomster og grønnsaksboden var god å kunne ty til, de få gangene han måtte vedgå at innbetalingen fra høyere makter, ikke alltid skjedde så punktlig som han på en høflig måte hadde anmodet Vårherre om.
Etter at dette maskerte ranet skjedde, hadde Abbeden gitt tillatelse til at det lille grønne pengeskrinet - etter stengetid skulle plasseres innerst i den låsbare nattbordskuffen i hans alenerom.
Dette var årsaken til at Luigi hadde fått utlevert en ekstranøkkel til skuffen - til bruk når Abbeden
hadde sine ukentlige gutteturer til enten Roma eller klosteret oppe i Spoleto.
Abbeden var godt fornøyd med vareleveransene, også nå da Luigi var blitt alenedriver av kiosken. Lompene ble fremdeles bakt av „bakergutta" i klosteret, mens de slanke polsene ble levert som rimeligste vare av en pensjonert pølsemaker nede i landsbyen. Det hadde vært verre med Ketschup og Sennepsflaskene, men en av Munkene i Klosteret fant etter en tid noen praktiske løsninger på også dette problemet.
Denne nye munken kom opprinnelig fra en krydderfabrikant i Roma, før han bestemte seg for å vie sitt liv til klosterets tjeneste.
Munken Luigi ønsket seg så inderlig en kompanjong.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar