Gudstjeneste - på grunn av sitt alt for lårkorte skjørt.
Signoraen var tydelig skuffet over innstillingen som Vårherres tjenere hadde til nakne knær, når de ikke våget
å vise litt forståelse for et godt voksent fruentimmers ønske –om å få stille lårkort i Guds Hus.
-Det kan jo tenkes at både Faderen og Sønnen blir nødt til å revurdere sine jordiske bestemmelser, for i det hele tatt å få søkere til nytt husvære oppe i det Høye. "Husrom ledig" som det sikkert så vakkert skal stå håndskrevet på plakaten ved ingangsporten oppe hos Sanct Peter -, kunngjorde den irriterte og lårkorte Pietra.
Munken Luigi borte i hans nyåpnede Pølsebod, tok imot henne med jubel tildekket glede, men fikk roet henne noe med et glass av noe etterlengtet og nytappet drikke, som for anledningen var pånotert "Gledens Druer" på etiketten utenpå den lange og vakre flasken - og hvor korken hadde forlatt tuten, mens han selv var borte hos den norske Maestro Terje - som notevender under gudstjenesten.
-Dette hjalp veldig, Luigi –.
Pietra ble godlynt igjen, allerede etter ett par glass.
Munken prøvde etter beste evne å virke kledelig beskjeden, men etter ett par-tre blyge blikk - tok han seg
der ute i Guds frie natur - lov til ett dydig overblikk over Guds skaperverk:
Hans fullt ut lovlige veninne, lille Pietra, var en overvettes så frodig italienerinne, iført en stramtsittende sommerbluse, et lysegrønt ogt kortkort miniskjørt, særdeles høyhælte sko og et langt og utslått sort hår.
-Halleluja -
skrattet papegøyen Adamo fra buret, lengst inne på pakkedisken.
Munken Luigi kunne med sitt utmerkede sideblikk tydelig se, at det i hvert eneste av
Klosterveggens små cellevinduer som vendte mot Pølseboden - befant det seg et blekt, stirrende
munkeansikt – de var ikke vant til å kunne besiktige det andre kjønn bak Klosterets Porter.
Mot all normal kioskvirksomhet lukket han pølseboden langt tidligere enn vanlig på en søndags ettermiddag og inviterte den lettkledde Signoraen på en spasertur bortover til en av klosterparkens aller mest skyggebefengte benker.
Den alltid så lystelige papegøyen Adamo, fulgte også velvillig med i sitt romslige bur.
Her borte - blant de høye buskene - kunne paret fortsette med den intime passiaren - uten å måtte være til alt for stor oppsikt av en skokk sjalusibefengte Munkebrødre, iført tettsittende Munkekutter, hetter og sandaler for å skjule sine legemer.
Men allerede før de to turtelduene hadde kommet seg litt i skjul borte i buskaset, lød det som fellessang inne fra klostermurene "Eia var vi der, Eia var vi der".
-Herrens navn være lovet -.
Papegøyen prøvde seg, men fikk det for en gangs skyld ikke ordentlig til.
Luigi var glad for en stille stund på benken, sammen med den lårkorte Signoraen. Han likte henne veldig godt,
men var skuffet over sine nødvendige begrensninger overfor det annet kjonn, når han for en gang skyld hittil i sitt kjedelige liv, var sittende på en hagebenk i en Klosterhage og med en frodig diva på sin venstre side.
-Herre, forlat meg, men jeg vet da sannelig ikke hva jeg kan foreta meg -.
Han hadde i en hel uke søkt kontakt.
Benkekonversasjonen varte en god stund utover ettermiddagen. Hun berettet fra et arbeidssomt liv, etter en streng oppdragelse i barndommens Katolske hjem, der alle var faste kirkegjengere slik gode italienere alltid har vært.
Derfor kunne hun ikke forstå at hennes Gudstro skulle få det hun kalte "en litt for stor føflekk" -
på grunn av ett lysegrønt miniskjørt og en stramtsittende blomstert sommerblus.
Luigi misforsto en smule - ville svært gjerne få se føflekken - mot at hun skulle få ta en titt på
tårnrommet – der han hadde sitt lille husvære.
-Rommet med det rare i -,
som han kalte det.
Men etter at de hadde kommet seg helt opp til tårnet – ved hjelp av de treognitti bratte trinnene, måtte han med ett lite smil – informere gjesten om hva det var den flotte sinkbøtta egentlig ble brukt som.
- Prostatadunken min - sa han med en noe ukultivert latter
Signora Pietra beundret utsikten fra tåmvinduet og hadde stor glede av å se både de fire digre
kirkeklokkene og alle Flaggermusene i sine reir, lengst oppe langs de solide takåsene.
-Skal det værra en aller så liten en-
Luigi hadde gjemt unna en uåpnet flaske med noe drikkendes i kroken bak sinkbøtten - det sikreste gjemmestedet i hele det trange tårnrommet.
Signoraen ble noe forfjamset da munken steg opp på en ekstra høy stol - den eneste i rommet - han skulle så gjerne ha fatt i en rød kakeboks øverst fra skapet.
Pietra ble litt blyg over å få anledning til å besiktige ett par bleike og hårete munkeføtter, under den side munkekutten.
-Gud vær meg synder nådig -.
Munken Luigi foldet sine hender.
Han tok sine forholdsregler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar