Han ble hennes ridder, uten våpen og rustning, men iført munkekutte og eier av landsdelens berømte bod.
Da hun ved et uthusbesøk ble presentert for hans vidunder av en nyoppusset fargerik Tandemsykkel,
falt hun så pladask for hans sjarm, at hun gråt sine lykkens tårer allerede bare etter ett par små glass - like etter
stengetid på en vanlig ukekveld i den derpå følgende uken.
Signoraen og Munken la en plan for ikke å skulle bli hverken sett eller hørt ved en etterfølgende
Tandemdebut.
Med den bare halvtømte flaska på Munkekuttens innerlomme, håndleide Luigi storsykkelen bortover grusveien, mens Pietra forsvant den motsatte vei på sin egen tohjuls romperister.
Det var ingen som kunne merke at de litt senere møttes i det sommerlige kveldsmørket borte på
den øde skogsveien.
Det som fullstendig klarte å ødelegge det ønskede hyggetreffet som de hadde sett fram til etter all viraken med å kunne holde balansen på Tandemsykkelen, viste seg å skulle bli to digre, bjeffende løshunder som kom settende mot dem.
Etterpå var de lykkelige for at sykkelferdigheten var blitt av såpass kvalitet, at de kom seg opp på vidundret - og fikk tråkket seg bort fra de løsslupne og bjeffende bastardene.
Luigi mente etterpå at den halvtømte vinflasken som han fremdeles hadde på munkekuttens innerlomme, burde få komme til benyttelse.
-Jeg inviterer herved Signoraen på et lite nattlig glass, der oppe i mitt ringe hjem i det høye –.
Han ordla seg med omtanke, og Tandemen fant nærmest ved egen hjelp, en plass i nærheten av der Pietra hadde stedt sin egen lille tohjuling til hvile.
Luigi fikk tent Tårnrommets eneste vokslys og anstendigheten krevde at han fant sin plass oppe på
sengen, mens Signoraen foretrakk den eneste pinnestolen.
Verten fant fram de to små glassene og innerlommas gledesdråper.
-Til fryd og salighet -
Han løftet glasset. De sa ikke så mye mere – nøt både innholdet i glassene og den spesielle stillheten dem imellom.
Adamo sov borte i buret – tildekket av ett blomstret, vakkert pledd.
Smellvakre Pietra mente at hjemturen snart måtte finne sted - og hun løste selv problemet med å hevde at
natten var ung og vinen for god til at den skulle bli så alt for gammel.
-Bedre kunne heller ikke lesperen Don Danieles ha sagt det -
Luigi tok til å føle seg litt frimodig både i tanker, ord og gjerninger - men hevdet i sitt indre at han
kjente sin besøkelsestid.
Den ekstra godt skjulte skvetten bak sinkbøtta, sørget for at det ble lagt et ytterligere velsignelsens slør over begges frimodige tanker og følelser.
Luigi satte seg ved siden av Signorinaen ytterst på sengekanten.
Han tok armen rundt skulderen hennes.
-Jeg må på do -. Blyge Pietra visket Luigi i øret, på ett tidspunkt som han syntes var ganske upassende.
Han tilbød henne sinkbøtta, men den skulle ingen få henne til å bruke - Særlig ikke i nærvær av
en mannsperson - .
Selv om Vinen hadde svekket hennes hemninger noe betraktelig dess lenger ned mot bunnen av flaska som de hadde kommet, samtidig som hun følte seg noe ustø i ganglaget, så var hun av den absolutte formening at forseringen av tårntrappen det skulle hun fremdeles klare..
-Gelendret står til din rådighet – min lille signorina -
Luigi kunne ikke dy seg.
-Du får bruke Guds frie natur, jenta mi! –
Luigi følte seg litt vulgær.
Signora Pietra støttet seg tett til gelendret og kom seg helt ned til den anviste plassen under eika, der hun
fikk kvittet seg med årsakene til den lange spaserturen ned fra "Jomfruburet:" høyt der oppe i Katedralens tårn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar