"For ned på Nøtterøy finns det verdens vakreste kvinns".
– Det var vel sangen som fikk deg til å søke deg hit -. Var velkomstordene til min senere bestekompis, sogneprest Ole Henrik Sørensen, under velkomstkaffen etter den første høymessen i Torød kirke nede på Nøtterøy.
Den andre kirken i stillingen som organist var ute på vakre Veierland, der kirken lå rett ved huset hvor forfatteren Jens Bjørneboe levde sine siste dager.
Selv ikke ute på denne tettbefolkede og langstrakte Nøtterøya, hadde noen slått seg sammen for å få til en eller annen form for korvirksomhet innen kirken. Allerede ved denne første kirkekaffen, fikk jeg raskt en forståelse av at det var påregnet at ett eller annet i så måte ville skje ved denne organistansettelsen.
Etter en mannsalder med korvirksomhet var maestroen ganske sliten både i armer og i`hauet`- som vi i gamle Trondhjem alltid har kalt denne øverste delen av kroppen, der det i overkant av hakepartiet hos de fleste av oss befinner seg en åpning av variabel størrelse. Ikke bare beregnet til matinntak, men også til stemmebruk i forbindelse med både tale og sang. Slike felles egenskaper som Skaperen har utrustet oss med, men dessverre med ganske underlige og alt for hørbare kvaliteter. Forskjellene ved bruken av munnhullet er som regel at føden går inn og heldigvis tvert ned, mens toner går opp og ut. Enkelt sagt, men ikke alltid så enkelt utført av alle av de lidenskapelige korsangerne som finnes ut over i hele vårt langstrakte land.
Etter denne aldrende maestroens usigbare formening, kan det beste ved kor-virksomheten være når øvelsesstundene omsider er vel overstått og hver eneste en av de sanglige krabatene har forlatt slagmarken. Når det meste av svettelukten er forsvunnet ved hjelp av ett par nyåpnede vinduer og uten at akkurat det har vært til sjenanse for de fleste av noen hjemreiste frosne sopraner og snarsinte, varmblodige basser.
Det hendte at freden kunne senke seg over det forlatte øvelsesrom, om ikke en eller annen tilbakevendt sangerinne, som med tårevåte kinn hadde behov for å få lettet litt på sløret i forbindelse med "gubbens" plutselige avreise fra både soverom og barberhøvel – og at hun derfor så inderlig vel trengte en lyttende dirigents skulder å få trøste seg mot.
Slike ekstraøvelser kunne bli ganske belastende for både sjel og legeme, i ett hvert fall de gangene da liknende seanser ble til gjentagne avslutninger og særlig etter slike svært så langtrukne og slitsomme kunstneriske bragder.
Men som en gestikulerende frontfigur bak ett vaklende dirigentstativ, kunne en amper maestro også bli forvandlet til en hatet person. I ett hvert fall de gangene hans talestemme kunne gå opp i fistel, på grunn av sopraners glissandoforbruk eller korets mangel på tydelig tekstuttale.
Mer og mindre ukontrollerbare verbale anfall inntraff umiddelbart, om ikke tyggegummien var fjernet før prøvene tok til. Men desibelene ble betraktelig høyere, når også skråtobakken kunne gi seg utslag i fargelagte, siklende resultater i flere av bassrekkens skjeggete mannfolkfjes. I slike tilfeller kunne mangelen på lyd fra slike illsinte krabater bli ganske merkbar i flerfoldige takter- noe som kunne føre til korlederens ytterligere oppstramninger. Men det hendte jo også at den sanglige uteblivelsen fra slike tause, fornærmede sangere, rent musikalsk kunne ha sine fordeler.
"Arbeite nur – die freude kommt zu letst" – Dirigentens lille anmodning, sammen med oppriktige krav til disiplin, skapte gode resultater - noe som ble til ettertraktede koroppdrag for både Konge, Biskoper og andre øvrighetspersoner rundt om i det ganske land.
Kormangelen på Nøtterøy fikk en brå slutt, etter at "vardene" ble tent over hele øya, samtidig som annonsene i Tønsbergs Blad bekjentgjorde nystart av både Nøtterøy Guttekor og Nøtterøy kirkekor, samtidig som at organisten også overtok dirigentpinnen for det store Tønsbergkoret. Her gikk alt så "inn i granskogen bra" frem til at repertoaret ble for mye Bach og Palestrina og når endel av de rompevrikkende jentesopranene heller hadde håpet på mere rytmiske innslag med "tut og blæs og hæla i taket".
Alle mine kunstnervenner fra tidligere tilværelser oppe på ett eller annet galleriet, fulgte med på "ferden" nedover tikl Nøtterøya. Både Olav Eriksen, Erna Skaug, Helge Birkeland, Rolf Knapper, Egil Hovland, Sigbjørn Bernhoft Osa og mange flere. Helt ny med en konsert i Torød kirke ble sangerinnen Ruth Reese. "Varm applaus i kirken" var en sjeldenhet den gangen – også der nede på Nøtterøya.
Min egen femtiårsdag ble feiret med bursdagsbesøk av selveste Peer Aabel og en viss våryrhet kunne åpenbart merkes i den fullsatte Nøtterøykirka før selve femtiårsfesten, da det i anledning jubileet var invitert til en slik uvanlig kulturaften i ett kirkerom - med ett folkekirkelig program med stor F, som musikkritikeren Svein Erik Tandberg dagen etter skrev i Tønsbergs Blad. Han mente at når det først skal slås til med en viss oppmyking av de kirkelige omgangsformer, så var det hyggelig at det skjedde til gangs og at det hele ble gjennomført på en profesjonell måte. Vel og merke uten bistand av prestelige buktalerdukker, tryllekunstnere eller annen hjemmeprodusert moro. Gode ord, mente mange.
Per Aabel og femti års jubilanten hadde valgt å kalle programmet "En aften til vårens pris" og det store trekkplasteret på denne vårkvelden ble selvsagt selve nestoren blant vårt lands senekunstnere – Peer - en skuespiller som også denne gangen behersket dramaet og tragedien - like suverent som komedien og farsen.
Ved besøket i Nøtterøy katedralen denne femtende mai kvelden, spilte tydeligvis Peer narrens rolle, når han med det kunne sette fingeren på vanetenkning og stivnede omgangsformer i kirkelig sammenheng - og helst mer enn bare en finger. Det var nettopp mentaliteten til slike trygge og enkle "enfingerstenkerne" Per Aabel ville varsku mot. Men all nytenkning karakteriseres ved fravær av trygghet og derfor er det ikke alltid like enkelt å forholde seg til den – slik Peer la det frem som en del av vårt program i Nøtterøykirka.
Jeg var allerede før konserten - under en kortvarig"blautkakfæst"-, blitt fortalt av denne vårsprederen Peer, at hans hensikt ved programutvalget var å skulle oppfordre tilhørerne til nytenking og en smule selvironi.
Derfor øste han i rikt monn av sitt kunstneriske overflodskar med både H.C.Andersens eventyr og fra Bertil Malmbergs bok "Fra lille Åkes verden". For her var poenget at "for Gud synger en hver med sin stemme", selv om ikke alltid stemmeprakten og de rette ordene er til stede.
Peers fortellerevne var stor og han markerte også femtiåringens dag med sin egen gratulasjon inne i kirkerommet.
Alt i alt ble dette en kveld i Nøtterøy kirke, som gjorde Ole Hallesbys uttalelse fra mellomkrigstiden til skamme, der han kalte kultur for "Giftblomster med prangende farger og dødelig duft".
Foranledningen til min første Italiatur, ble konsertbesøket av Sankt Hallvard-guttene. Denne konserten virket svært interessant for meg, på grunn av at koret i en årrekke hadde turnert i flere land i Europa og særlig for at de hver sommer var vikarerende guttekor for Pave Johannes Paul den andre i Peterskirken og i andre av Vatikanets katedraler. Nå var Torød kirke den siste konsertkirken de besøkte før sommerens Pavetur til Den Evige Stad nede i Italia.
Guttekorets iherdige dirigent - organisten i Oslos katolske kirke, Øistein Vogt - trengte orgelakkompagnatør. Verre var det ikke.
Jeg ble forespurt om å bli med til sydligere trakter. En høyst nødvendig, men også helt annerledes ferietur enn tidligere år, ble avtalt og innvilget av de bestemmende myndigheter på Nøtterøy, før jeg gikk til innkjøp av ett par svarte organistskjorter med `prestesnipp `- maken til slike som andre Organista og Direttorer bruker i de katolske gudshusene der nede i Italia.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar