TERJE BREDE WANGBERG
Alle veier fører til Rom, men for Nøtterøymusikanten ble det å ta "straka vegen" og hurtigst mulig rett tilbake til den norske øya, for å rekke Olsokkveldens kirkekonsert med Sigbjørn Bernhoft Osa ute på Veierland.
En storopplagt Osa med hardingfela, trakk også mye båtfolk utover til øya på denne godværskvelden, samtidig som også ferja fra fastlandet kom fullastet over ett par ganger. Mye folk frydet seg over hardingfelemusikken ute på kirkebakken før selve konserten.
Vårherre ville også være representert og hadde sendt utover den unge vikarerende presten Gustav Schmidt - som ankom båtveis med prestekjolen nedlagt i en svart søppelsekk og dessverre uten prestekrage - som beklageligvis antagelig befant seg på hybelen inne i Tønsberg. Men den utsendte Gustav fant som alltid råd for problemene - og denne gangen ved hjelp av et hvitt håndkle som kirketjeneren tilfeldigvis fant i et skap inne på prestesakrestiet.
I pausen mellom felespill og orgelsolo, stilte presten uplalagt opp på prekestolen, der han straks valgte å fremlegge ett spørsmål opp til krabaten ved orgelet på lemmen . Grunnen til hans nysgjerrighet overfor orgelspilleren oppe på galleriet, må ha vært hans mangel på bibelord:
- Og organisten er kommet tilbake fra Roma, ser jeg. Hva sa Paven til deg ? - En noe småirritert gallerist ropte en svarmelding tilbake:
- Gud bevare din familie og dine barn -.
- Da visste han altså at du var skilt -.
Meldingen ble mottatt med latter i kirkebenkene, men til stor forbannelse for felespilleren Osa på organistens vegne.
^^^^^^
Ris i brudesløret var ikke bare til glede der nede på Nøtterøy. Som organist på galleriet hadde jeg fin anledning til å bivåne det som foregikk nede i kirke-rommet - både før, under og etter en eller annen kirkelig bryllupshandling.
Gudstjenestene foregikk som regel alltid i fredelige former, men da var det verre med bryllupene, for her kunne det være full rulle både en times tid før de gifteglade ankom og ofte like lang tid etterpå og særlig når det skulle skåles i Sjampis ute på kirketrappen etter at paret hadde lovt hverandre ett evig liv i både fred og fordragelse.
Men denne risengrynskastingen mellom alt dette sjampisskrålet ble til reine djevelskapen for kirketjeneren i Nøtterøykirka. Han hadde hengt opp skilt ved inngangen, hvor han anmodet publikum om å unngå riskastingen etter vielser. Den viktigste grunnen var at det betydde omtrent en ekstra times arbeid på lørdags ettermiddagene med å feie ren asfalten for all risen. Plassen utenfor hovedtrappen måtte rengjøres på grunn av søndagens høymesse.
Skulle det være flere vielser på samme lørdag, var risforbruket enormt og ved regnvær svellet risengrynene ut og ble til rene grøten.
Som Musikant lå jeg helst litt lavt i terrenget, men bakket opp kirketjeneren med at det var en uskikk at folk utenfor gudshuset skulle drive å kaste mat – de burde heller koke grøten hjemme på komfyren når festlighetene omsider var fullbrakt. Skikken skal forøvrig være et gammelt kinesisk fruktbarhets symbol - og derfor skal det egentlig ikke ha så mye med kirken å gjøre.
Jeg holdt det for meg selv, men innerst inne i hjerterota syntes jeg det var en fin tradisjon - bare de ikke begynte å kaste hele rispakkene.
Organisten har aldri vært noen stor tilhenger av denne Mendelsohnske Bryllupsmarsjen, komposisjonen som er den høyest ønskede trudelutten som akkompagnement for de fleste brudepar på veien oppover det blomsterpyntede kirkegulvet.
Nervøsiteten er som regel stor for slike stivpyntede par som venter på inntogs-musikken foran kirkedøren nede i våpenhuset. Noen ganger tar jeg turen ned like før marsjavgang, hvor jeg kan finne på å gi klar beskjed om at jeg er svært usikker på ett visst sted under marsjopplegget: - En plass det som regel blir toneløst - og hvor paret må stoppe opp under spaserturen…. Nervøsiteten vokser betraktelig.
Litt skamfull i erindringen, minnes jeg de flerfoldige gangene jeg på en høytidelig måte har forespurt det oppstilte paret om de så absolutt trenger Mendelsohn.
-Spill noe annet – blir den hastige beskjeden, etter at de er blitt orientert om at dette er Mendelsohnsk operamusikk på sitt verste, der to esler gifter seg.
Så lenge jeg oppholdt meg der nede på Nøtterøya, hadde Felix Mendelsohn hatt mange muligheter for å kunne snudd seg i graven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar