TERJE BREDE WANGBERG
"Kvinsen" skulle vise seg å være like herlige der oppe i Trøndelagen som de var besunget for å skulle være der nede på Nøtterøya.
Musicus hadde i god tid før tilbakevendelsen fra det opphetede landet Italia, forberedt kirkemyndighetene på den vakre øya ute i Oslofjorden, om at han mens det enda var sommertid, muligens kom til å flytte oppover til kjøligere strøk , til Stjørdalen der oppe i Trøndelagen.
Fra kirkehold nede på øya, ble det ingen bebreidelser om flytteavgjørelsen, men skuffelsen ble merkbar, særlig blant de mange sangerne og musikantene ute på kirkestedet Torød - lengst nede mot Verdens ende.
Som den har gjort i ett par århundrede, kneiser den store, hvite Hegra kirka i sin praktfulle storslagenhet oppe på haugen over det lange dalføret, med en stilleflytende Stjørdalselv langs åskanten, der hvor sagnomsuste Hegra Festning befinner seg litt tilbaketrukket i østlig retning over selve elveløpet, der den og med all den glade laksen, omsider flater ut like bortenfor tettbebyggelsen med den store, gamle steinkirka helt nede på Stjørdalshalsen.
På nordsiden av Hegra kirke ligger prestegården vegg i vegg med det ny-oppsatte menighetshuset, der den nytilsatte organisten som sitt første oppdrag - ble bemyndiget til å sørge for innkjøp av et rimeligst mulig piano.
På dagen for selve uttaket av instrumentet, fulgte det en solid arbeidsgruppe fra menighetsrådets "indre kjerne", for sikkerhets skyld ikledd kjeledresser og arbeidshansker.
- Han e no ny, da – og ett mer spællbart kirkorgel ønske hain sæ vesst allerede – Mæn vi hi no klart oss bra med det vi har fra før vi, da -.
Prestegården var tiltrodd som et fredens hus for organisten, inntil han etter en sen lørdagskvelds orgeløvelse, kunne bivåne ungdommelige festligheter, med rop og kauk - og med en prestebolig spesialdandert med mengderav dopapir hengende ut fra åpne vinduer og til "full guffe" fra noe overdådig elektronisk lydutstyr. Presteparet var antagelig ikke hjemme, så Vårherre må ha hatt ett svare strev med å skulle skjule festlighetene i prestehjemmet. Nysgjerrigheten var stor for bygdefolket oppover det trange dalføret så lenge jubelen sto i taket og før prestesønnen omsider fikk slått av musikken og makulert alt dopapiret.
Men også den nyankomne orgelnisten fikk anledning til å markere sin ankomst til bygda. To av soknets tre kirkehus var ikke velsignet med å ha fått innlagt vann. Problemet med vann til dåpshandlingene ble løst ved at presten tok med seg en termos fra prestegården.
For organisten var slettes ikke vannmangelen i sakrestiene helt enkel - tørst som han kunne bli under gudstjenesten på grunn av denne hersens Diabetesen.
Til Okkelberg kapellets gudstjeneste på den første søndagen i Advent, var det meldt hele tre smårollinger til dåp.
En svært så tørst diabetesmusikant listet seg under prestens prediken ned galleritrappen og inn på Dåpssakrestiet, der han med svært dårlig samvittighet fikk i seg en god del halvlunkent, nyvigslet dåpsvann fra den blåfargede preste-termosen.
På mandagen gikk det gjetord på bygda, om at på grunn av vannmangelen var sognepresten nødt til å ha bruke flathanda ved dåpshandlingen.
I Flornes kapell søndagen etter, var kirketjeneren innstendigst blitt anmodet om å holde termosen under oppsikt, for det var ad omveier blitt mistanke om et unormalt høyt vannforbruk av krabaten på galleriet.
Ett av påfunnene for å kapre sangere til korstart, ble av en oppfinnsom nykomling besluttet å kunne farte bygda rundt på selveste julekvelden, utkledd som julenisse og medbringende både gavesekk og trekkspill.
Populariteten ble stor rundt i de tusen hjem, men aller størst hos stortingsmannen Jon Leirfall.
-Æ sjer da aldri nokka te organisten, sjer bare rævva på`n når`n fyk oppover derre galleritrappa. Bli gjerne me å søng i koret ditt – æ e no bare femogåtteti -
Størdalsdistriktets sanginteresserte gutter strømmet ikke akkurat så snabbt inn til de første korprøvene. Det gikk med adskillig av brus og boilla - både oppe på galleriet og borte i menighetshuset, før det hadde noen som helst hensikt å forsøke å få alle av gutan med på en trudelutt. Flere gikk lei underveis, men nye kom til etter hvert som Hegraguttene skaffet seg oppgaver med sang i nær-miljøet. Den frittalende dirigenten skaffet avisjournalistene mye ekstra arbeid på kveldstid og det ble stadig oftere opptak for lokalradioen. Konsertbesøket av Nidarosdomens Guttekor hvor også Hegraguttene hadde en kort sangavdeling, laget skikkelig blæst om viktigheten med guttekorsang i kirkene.
Ved de store katedraler ute i Europa er det nettopp guttekorene som betyr noe, Med gutter som sopran og altsangere og voksne mannsstemmer i tenor-og bassrekkene, er dette det klassiske koret i kirkene helt fra oldkirkens tid.
Peterskirken i Roma har sitt guttekor. Andre store katedraler, som St.Pauls i London, Notre Dame i Paris, og Stefansdomen i Wien har også sine guttekor som viktige nødvendigheter ved kirkenes musikkliv.
Det ble etter en tid ganske ettertraktet å være sanger i koret og kvaliteten ble da også bedre etter hvert, for nå hadde også Hegrakatedralen i likhet med de store katedraler ute i Europa fått sitt eget guttekor – og med en dirigent som satset på kvalitet.
Det ble stilt krav til guttene som ønsket å være med i Hegraguttene. De måtte være villige til å prioritere koret og sangen i tilfelle kollisjon med andre aktiviteter. Slinger i valsen innen korsangen – ble ikke tolerert i så måte. Det ble stilt krav både til innsats og musikalitet av de som ønsket å være med.
Gregoriansk sang, Gabriel Faurè, Edvard Grieg, Egil Hovland, Cesar Franc og Max Reger - kjente navn for skjønnere av klassisk musikk, men langt mer ukjent for folk flest.
Som ivrig guttekorsanger i sine unge år og med lang erfaring med egne kor var dirigenten kjent med at gutter gjerne vil ha krevende ting å prøve seg på – også når det gjelder sang – og han har alltid avvist påstander om at gutter i åtte-ti-og tolv årsalderen, gutter som har vokst opp i kasettspillernes tidsalder – med pop og disko i ørene – ikke kan få interesse for og glede av kirkemusikk.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar