i leira og også mange menneskeliv gikk tapt.
Elias og noen småguttekamerater hadde kommet tilbake fra stedet noen få minutter før raset skjedde - de berget seg så vidt, ble det hevdet fra voksent hold.
Hele døgnet ble beboerne skaket opp av flydur fra den lille tyske flyplassen som ble anlagt
på de verdifulle jordene like bortenfor leiegårdene – det var stor flytrafikk og plassen ble ett viktig mål for bombeangrep.
1 alle nærliggende høydedrag ble det sprengt ut bunkerser, og tuneller for oppbevaring av ammunisjon og annet krigsmateriell - alt dette ikke lange avstandene fra bebyggelsen.
Mor - far - søster Thea og Elias levde og vokste opp midt i et aktivt krigsområde sammen med mange, mange andre voksne, barn og gamle mennesker - alle med daglige problemer for å kunne overleve - og med all denne krigerske nattlig uroen – med både flyangrep og bombing.
De tyske invasjonsstyrkene beslagla alle skolebygningene til boforhold for sine soldater.
En av byens største skolehus lå på andre siden av"hestegata" der Elias vokste opp – og skolen var for det meste fylt opp av soldater – likedan en del karravolige offiserer og godt voksne Todtkarer.
De aller fleste av de utkommanderte og uniformerte krigerne, var gode mennesker - og barnevennlige overfor de ungene som de på luringen fikk litt kontakt med – og da som regel ved hjelp av bestikkelser med "bong-bong"- når ingen gode, norske barneforeldre kunne se det.
Mange voksne mente at alt det som rørte seg i uniform var noe skikkelig tysk svineri. De var forbrytere og la grunnlaget for hatskhet.
Det var mange arbeidsplasser i denne bydelen.
Her lå det gamle Bryggeriet hvor vognmannen – derre "kailln med hesten"- dagen lang forgrep seg på godvarene som han egentlig foresto utkjøringen av.
Det hendte jo ganske ofte at den ansatte krabaten måtte ha hjelp til å få sælet av gampen – og få den inn på stallplass - ganske tidlig på arbeidsdagen.
Den store bøttefabrikken like ved den eldgamle kirken, var også en stor arbeidsplass med mange hundrede arbeidere.
Det samme var Staaltaugfabrikken - og når arbeiderne var ferdig med dagen, syntes Elias det var spennende å sitte i gatevinduet sammen med mor, der de fra fjerde etasje kunne se alle de hundrede arbeiderne dra hjemover - hvis ikke "hestgata" allerede var belagt av de stakkars russiske krigsfangene som flere ganger for dagen kom subbende forbi - på vei tilbake til fangeleiren – like ved Blindeskolen ett stykke oppom Rønningsletta.
Det var mange små forretninger i nærheten av de grå leiegårdene og rundt skolebygningen: Kolonialbutikker, kortevareforretninger, frukt og tobakkutsalg, fiskeforretninger, kaffebutikker, skomakere, melkebutikker, små kjøttforretninger, kafeer og flere andre.
Men i disse krigens dager, var det ikke så mange vareslag som kjøpmennene hadde å tilby.
Jernbanelinjen for Nordlandsbanen gikk rett gjennom boligfeltet, helt i ytterkanten av den store skolegården og her lå også endestasjonen for trikken. Men for å komme dit måtte folk gå gjennom den smale og lave jembaneundergangen med det fine gelendret – som var veldig fint til å skli på - sålenge buksebaken holdt.
Lamotrikken - var både ett staselig fremkomstmiddel og eneste mulighet til å komme seg utover til Midtbyen – for de som ikke ønsket å bruke Apostlenes hester.
Triken var det skikkelige fremkomstmidlet - kjøretøyet ut til den store verden – både til Øya og til Ila.
Likedan for de som ved hjelp av Gråkallbanen hadde Bymarka som mål.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar