Med trikken kunne folk komme seg til Gråkallbanen borte i Midtbyen, der vognene var påmontert stativer hvor skiene på vinters tid skulle plasseres.
Skistavene i tjukk bambus måtte tas med inn i de vanligvis overlessede vognene, hvor det luktet både Bratlie skismurning, parafinvoks - og tjære.
Alt etter de økonomiske tilstander for den enkelte skigåeren.
Og så luktet det Nivea.
Fra både histen og pisten.
Men selve Trikken som vinterfartsens framkomstmiddel
gikk til Ila - endestasjonen ved "skifoten" av Steinberget, vegg i vegg med revysenen Hjorten.
For herfra la de virkelige skigåerne ut på turen. De som allerede hjemme hadde smurt skiene med noe skikkelig fra Bratlie, for heldagsturer oppover det bratte Steinberget og videre rette veien mot Lian, Fjellsætra og Skistua.
De enda frodigere gutta la turene via Møllebakken – oppover mot Tømmerdalen - bak Gråkalltoppen og helt innover til Storheia.
Tilbaketuren gikk som regel via Skistua med ett kafèbesøk - etterpå nedover Rustadrenna og helt ned til trikken nederst i Steinberget – men først noe demonstrativt via "Damenes Fallgrube"-passende solbrune etter bruken av all Niveakremen og noe svett etter den raske nedturen.
Lamotrikken var god å ha. Her var det både en trikkefører og en konduktør, gjerne med navnet Spleis - kjendisen som hadde ansvaret med å rope ut de forskjellige stoppestedene.
Den blide mannen hadde giftet seg og hadde vært så heldig å fått skaffet seg husvære.
Med et forståelsesfullt forglemmelsesutrop overfor passasjerene, kunngjorde han
- Nonnegaten - to værelser og kjøkken!
Alle var blide - alle forsøkte å skulle være glade.
Selv om det var en vanskelig tider.
"Tiøres-Olsen" og hans lille gråblå kiosk helt nede ved Fabrikken, ble et yndet samlingssted for mange - og det samme ble den snart så populære, lille hjørnekafèen i første etasje av gården på skrå overfor skolen.
Og dette var en bygning som rommet få eller ingen beboere med dette strøkets noe vanskelige økonomi. Her klarte de fleste seg selv.
Og så hadde de altså fatt ett serveringsrom."Hjemmets Cafe".
I dette huset bodde den egenproduserte "snobben" som holdt seg litt for seg selv.
Husverten hadde penger, og bodde selv i et villastrøk på go'siden av byen.
Så da så.
Gården hadde en skikkelig inngangsport - lang og bred - og som egnet seg godt for ungenes leik.
Kjelleren var, som i de andre leiegårdene, en utmerket plass
for leiking av gjemsel og noe kjærlighetsopplegg blant ungene, etter hvert som de vokste til..
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar