I tillegg til horven med alle soldatene, var det alltid stor trafikk av folk rundt omkring i gatene.
Mange var også alle de populære gatesangerne som fikk kastet ned en femøring
innpakket i et gråbrunt papir -
fra bakgårdenes kjøkkenvinduer som takk for sangen.
Litt mere alvorlig var det nok når alle knivsliperne tok oppstilling inne på gårdsplassene.
Da ble det som regel inngått pengeavtaler med husmødrene på forhånd, etter hvert som de trengte forbedringer av kjøkkenredskapene.
Flirop var en velkjent gjest i gatene, med sin strisekk på ryggen til å samle
tomflasker i. Han var tildels en velsett gjest i sine filler, inntil hans blottervirksomhet blant ungene kom for dagen.
Spesielt artig var besøkene av Kneppel-Krogh, mannen med det lille toraders trekkspillet.
For Kneppel-Krogh spilte på sitt instrument med bare fingerknokene - resten av fingrene var fraværende helt fra fødselen av.
"Den evige student" var en annen av gatenes originaler - han ble også kalt "Lillemann med vesken". Denne bitte lille mannen ble ofte spurt om hvor mange klokken var, og svarte som regel at den var "så mange som herfra og bort til trikken".
Litt mere skummel var nok den litt haltende, magre mannen med bart som ingen i grunnen visste noe om, men som etter noen år viste seg å bli den første gateselger av "gummi" - til utvortes bruk.
Et godt stykke fra leiegårdene lå alle de tre beryktede simnsykehusene - store uhyggelige bygninger,
med høye ugjennomtrengelige, piggtrådbelagte gjerder rundt.
Alle kaukene og ropene derfra - dag og natt - ble etter hvert vanlige for folk i nabolaget, men like fullt var det hele redselsfullt.
Men litt artig syntes folk at det var med den aldrende syklisten fra den nærmeste anstalten, som syklet gatelangs med stor fart og som med banning og utskjelling av folk, lot seg høre på langt hold. Stakkaren ble jo også regnet som en av gateoriginalene.
Men av Cafedamen hendte det at han gratis fikk seg en nystekt vaffelkake med jordbærsyltetøy,
Det var mange slags kjøpmenn i strøket: Fiskmannen var svært populær med sin alltid ruvende og hyggelige væremåte - særlig var han godt likt av de litt tilårskomne damene - kjerringene som mange likte å kalle dem.
Populær var også den gamle, bitte lille damen som solgte sine kaffekorn fra sitt lille butikkrom øverst på den bratte, høye trappen - malt eller umalt vare. Det luktet faktisk kaffe av kundene når de forlot det lille butikkrommet.
Og så var det griskailn - som mange av guttene kallte fyren - kjøpmannen i sin alltid så rene, hvite frakk. Han hadde gatas største butikk, brukte de unge skoleguttene som visegutter på kveldstid og betalte offisiellt for befølingsjobbene, med hvite melsekker som mødrene brukte til å sy sengelakener av.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar