TERJE BREDE WANGBERG
Jonas erkjente overfor Emilie at det måtte være hun og kulemagen hennes, som måtte være hovedgrunnen til at suget etter taterlivet hadde tapt seg noe etter denne storslagne barnebekjennelsen.
-Blod e no eingang tjukkar enn spriten – innrømmet Jonas med ett flir.
Han mente selv at grunnen til at sjølingen – sognepresten – tilbød graver Jonas en attåtstilling som kirketjener, var at presten med sin velkjente svaksynthet, våget å håpe på at den nytilsatte kirkens tjener, hadde ett salig utseende, litt kledelig fromt blikk og litt hederlig bygdeomtale.
- Så feil kan altså geistligheita ta – kommenterte Jonas før han takket ja til nyjobben, etter først å ha blitt skolert i faget av gammeltjeneren, som etter seksti års virke var innvilget `avskjed i nåde`.
Han var ikke i den nye jobben så mange dagene, før han kunne bemerke til Emilie at: --Sannelig, sannelig – kirken den er et fornøyelig hus -:
Spyttbakkene - ett helvetes, fordervelsens kirkelig inventar - ble til et nødvendig onde for Jonas. Skråtobakken hadde stor utbredelse blant de fleste av de kirkebesøkende karfolkan, og alle de støypgods spyttbakkene var til fri benyttelse, plassert på gulvet ved hver bidige kirkebenk.
Dette med mest mulig anonymt å skulle plassere de brune spyttestrålene på rette plass, falt ikke alltid like heldig ut for de mest sleipkjæfta gamlingan, slik at de hatskeste medmenneskene i kirkebenkene, ganske åpenlyst og med bebreidende blikk – kritiserte spyttesynderne som `griskailla`- hvis forsøket med skråa ble rent skivebom, med treff nederst på benkeveggen, eller bare i nærheten av selve spyttebakken.
Det var under salmesangen at siklingen nedover i skjegget var verst, og Jonas oppdaget fort at det fantes skråspyttere ved høymessene, som rett og slett ga blaffen i hvor styggedommen egentlig havnet.
Kirketjener Jonas ga blaffen i den minkende populariteten, da han demonstrativt midt under en barnedåp og for fullsatt kirke, stilte opp i midtgangen med langkost og bøtte for iherdig vask av Gudshusets tilgrisete gulvplanker.
Høydeskrekk skulle gi sørgelige resultater for Jonas, da han ved hjelp av ei diger og temmelig mishandlet gardintrapp, på selveste Første Juldagen var gitt i oppdrag å tenne talglysene i den digre messinglysekronen høgt der oppe og rett over midtgangen. Jonas mente oppdraget der oppe i høyden var noenlunde vel utført - tiltross for hans litt for hardhendte behandling av selve prydkrona - inntil Guds vrede viste sin tilstedeværelse ved å la talglysmonstret falle ned til Jorden midt under salmesangen med`Høyt fra det himmelske høye`.
-Hadd æ itj blitt sagt opp, så hadd æ sagt opp sjøl -.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar