Emilie utvidet seg kroppslig.
-I alle bauer og kanter -, fastslo Jonas når han hadde sine besiktigelser oppe på kammerset. Han var kommet seg tilbake til en mere syndig arbeidsplass enn borte i kirka, men hatet til prest og menighetsråd hadde han fortsatt med seg overalt der han kom til å ferdes - også bortover til denne diskenspringeren i butikken.
Han hadde også før fått med seg ondskapsfulle antydninger om hans tidligere `handel og vandel`, når det ble for høylydt borte på sladderbenken. Men jabbet var blitt mere hektisk etter hvert som episodene ble flere. Det hendte Jonas usett inne i butikklokalet, kunne få med seg sladderpratet om Jeremiasfarten nedover fossen, om eldstebroren til samme karens drukning på grunna innerst i fjordarmen, om all denne overvettes slåssinga med gud og hvermann og likedan dynamittforbruket og den uvettige sprenginga av husværet til Jeremiasfolket. Alt var mer og mindre blitt til tildragelser som bygdefolket ga Jonas den hele skylda for.
Gravsalutten med det etterfølgende raset, dette nedfallet av lysekrona på førsteda`n og gulvvasken i kirka midt under høytidsgudstjenesta, var jevnt over bare blitt til artigprat og ondskapsfull latter.
Jonas var blitt litt spakere i væremåten, men fremdeles alltid med både øran og øyan på stælk. Han vurderte alle etter utseende, til enten å være venn eller fiende og om det var grunnlag for ett attakk borte på en eller annen avsidesliggende slagmarka. Taterkniven var igjen kommet på plass i sliren, etter ett par omganger på slipsteinen – med gravide Emilie ved handsveiva.
-E det nåkka du pønnske på - hun var aldri trygg, barnebæran som hun var på siste måneden.
Jonas fikk av og til for seg at han på kveldstida kunne finne på å ro feske, både for mataukens skyld og også til litt glede på fritida når været var sånn noenlunde. Etter at Emilie var blitt med ba`n, hadde han overhodet ikke vært på andre sida borte i fjorden, på besøk hos mora og faren og ellers de andre av det resandes Forseliusfolket. Gamlemor Olava var skeptisk når gromguten rent tilfeldig kom på besøk. –E det nå gæli, Jonas? Saltfeskbaill kaserollen e ferdig te dæ om få straksa, guten min -.
Det ble seinnatta før han av mor si ble pådytta om at han måtte `Dra sæ hjæmover før banet kjæm`.
Fra kjøkkenvinduet hadde han tidlig på natta lagt merke til noe rørelse i fjæra nede ved kaia, uten at han i en litt for karskpåvirket tilstand hadde reagert mere på det, før da han litt blass i blikket og i noe slengen tilstand, kom frem til at robåten var forsvunnet fra den blikkstille sjøoverflata og fredfullt var blitt senket og liggende på en meters dyp, etter å ha blitt frarøvet nyggla i bunn av båten. To høyst trengende åra lå hoverende å flaut i sjøen like bortenfor.
-No har Jeremiasgjengen vært på visitt -. En lynende forbannet Jonas kauket etter hjelp fra de andre av festfolket oppe i husene. –Æ ska dræp dæm – ein etter ein -.
-Skoill det no etterpå værra nån fler igjen av dæm, så får vi væl få opp båten først - kommenterte en goddemt fader Forselius med ett mest mulig skjult, tannlaust glis.
Hevntankene i Jonas ble demonstrativt og til alles beskuelse, lagt frem for Jeremiasfolket til ett offisielt skrekkens tegn og ditto advarsel, ved at han i færingen la seg til på venting like nedenfor gardshuset - med blankskjermhua kjekt oppe på hauet, langkniven i høgerhanda og den digre vassausa lett tilgjengelig liggende nede i båten - i fullt beredskap og klar til hugg når timen kom for angrep.
Den lave morrassola og litt sommerbris over sjøen, var med på å få restene av himkoken ut av kroppen, samtidig som motet, drapstankan og all hevnlysten forsvant etter hvert som `roden og freden` senket seg inn over Jonas Sjøfareren, som på den lange turen over fjorden i en alt for tungrodd fjæring – snarest mulig ville komme seg hjem til både kjærring og ei oppredd seng for å få sove ut rusen.
Han kom frem til at det måtte være Emilie som var sengleggan, da han adskillig slengen i dragan omsider hadde kommet seg opp den bratte loftstrappa.
Det var kommet småfolk til huset.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar