VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.10

TERJE BREDE WANGBERG

Det kom for dagen, at da politisjefen ute på Torvet hadde truet med degradering av de to etterforskerne, hadde den ganske iherdige Øra tatt med seg sitt personlige forstørrelsesglass og dratt innover til Hjørnet, der han midt i den bratte loftstrappa hadde kommet over noen flekker i det midterste trinnet og som ved nærmere undersøkelse ute på kammeret viste seg å være blod som stammet fra Lovisas eget ganske høye legeme.

Derved konkluderte de to detektivene med at det for lengst avdøde kvinnemennesket måtte ha vært ute for vold allerede oppe i loftstrappa og altså før hun var etterlatt død på den lille avsatsen foran garderoben.

Liket var blitt nøye undersøkt for både blåflekker og kjøttsår og alt ble avfotografert før begravelseskarene fra Flatåsbyrået fikk lagt henne ned i kista.

Politiledelsen ventet i spenning på resultatene og det samme gjorde de impliserte og mistenkte folkene inne på Hjørnet. Stemningen blant de ansatte ble stadig mer amper – både blant de nede Ølkjelleren og de som sørget for gjestene oppe på restauranten.

Innehaver Konrad hadde følelsen av at hver av dem mente den andre var morderen. Klaus med Bælgen hadde for lengst gitt lovens håndhevere beskjed om at han ønsket å komme seg hjem til Mosvika med lokalbåten, men ble bare fortalt at han – som en av de hovedmistenkte – bare hadde å holde seg innen rekkevidde.

Det ble Aksel dørvakt som skulle komme til å få litt fortgang på oppklaringen av mordet:

Politi Sand innrømmet overfor Konrad at den lite snakkesalige vakta nede i ølkjelleren - først nå og etter en treukers etterforskning, hadde fått Aksel til å innrømme at han på denne skjebnesvangre natta hadde kommet på at han muligens hadde glemt å låse ytterdøra til Kjeller`n. Han hadde derfor listet seg ned begge trappene og på vei opp igjen, hadde han kommet over Lovisa på vei ned for å komme seg til utedassen i bakgården.

– På vei ner, sjer æ – hadde Aksel sagt.

– Å du e på vei opp -. Mere var ikke blitt sagt dem imellom.

Etterforskerne kom derfor frem til at Lovisa var blitt tatt livet av mens hun var på vei fra dasshuset – altså mens hun var i loftstrappa og etter å ha passert den lille garderobeavsatsen.

Blodflekkene i det midterste trappetrinnet var bevis nok, mente både herrene Sand og Øra uten å meddele Politimesteren noe om det de omsider hadde kommet frem til.

Tater-Peder delte overnattingsrom med Aksel, men hadde ikke merket noe til fraværet, den stunda Aksel hadde vært ute på denne låsesjekkerturen nede i ølsjappa. Men på direkte spørsmål fra den pågående Øra om han var interessert i damer eller ikke, var svaret at ettersom han hadde rekt rundt om i det nordligste av Trøndelag i mangfoldige år med hest å vogn, hadde det jo hendt at han hadde råket ut for ett og annet lettsindige fruentimmeret.

Han mente at han allerede ved første avhøret hadde erkjent at mulighetene for noen etterdønninger med småfolk hadde vært tilstede, men at han aldri var blitt meddelt resultatene.

Klaus ble hentet av Svart-Marja til ett helt spesielt avhør ute på politihuset. Han var ganske vettskremt, forlangte å få med seg toraderen og ba innstendigst om å bli fulgt utover av både Agnes Sæteråsen fra hjembygda og hennes ektemann, Konrad – som altså en gang hadde kommet til storbyen fra Ytternamdalen - som martnasselger av hjemmelagde gulvmatter - sammen med hesteier Aslak fra nabogården der ute på ødelandet.

Før Klaus ble ført inn på avhørsrommet, tilbød han seg å ta en truddelutt for arrestantene nede i kjelleren i den bakerste delen av den store bygningen som vendte ut mot Vår Frue Kirke. De to detektivgutta motsatte seg tvert musiseringen og Klaus ble også nektet å få meg seg Agnes og Konrad inn på avhørsrommet.

Sand og Øra var adskillig mere pågående enn ved det første avhøret borte på Hjørnet.

De skulle så absolutt ha kjennskap til om han hadde tendenser til å kikke litt for lenge og ofte på lettkledde damemennesker, noe Klaus bare måtte innrømme. Men hevdet at det var alt for lite av dem borte i Mosvika – særlig i Sæteråsen , der hovedaktivitetene var geitehold.

Påstanden fra Klaus om at han sjeldent hadde tatt til sinne når han spilte til dans og ble skjelt ut som ubrukelig om han trengte en pause. ble regelrett motsagt av betjent Øra. For han kunne fortelle at de var gjort kjent med den gangen da Klaus i ett raserianfall hadde kastet dragspelet ut i lokalet - og truffet selveste lensmannsbetjenten i skallen.

Klaus erkjente forholdet, men unnskyldte seg med at det hadde vært alt for mye fyll – adskillig mer enn det som var vanlig på lørdagskveldene. Han benyttet anledningen til å fortelle at formannen i festkomiteen hadde vært nødt til å bestige senen, for å fortelle at hvis det ikke ble litt labrere stemning i lokalet, så kom de til å bære inn selveste Lensmannen.

Klaus mente han var blitt for gammal til slike dameutskeielser og hevdet bare å ha vært imøtekommende med husrom denne spesielle natta. At det var Nattens Dronning som så absolutt skulle ha en omgang eller to med putekrig før de kom seg opp i sengbenken, påsto han var grunnen til levenet som hadde forstyrret folket på naborommene.

Han fikk ikke noe svar fra de to detektivene, da han lurte på om de ikke var informert av Tater-Peder, om at krabaten hadde åpnet døra og med en gneldrende stemme forkynt at de fikk kutte ut med levenet. Og at etter det hadde putekrigen opphørt på flekken.

For det var først da han fikk presset dundyna over hodet på Lovisa at han fikk dempet levenet for ei kort stund med å fortelle at han var skikkelig pissatrengt. Klaus hadde gjort fra seg på vasken, før han momentant sovnet borte i den rotete senga.

-Mer veit æ itj, før dokker to ætterforskeran banka nå voldsomt på døra, med forkynnelsen om at sængkameraten min hadd vandra til derre evige jaktmarkedan -.

Konrad sendte bud på Syver med gampen, etter at Sand og Øra mente de ikke fikk noe mere ut av den mistenkte Klaus.

– Send hjæm fyren med lokal`n -. Begge detektivene var tydelig irriterte.

 

Forts.
​​