VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.9

TERJE BREDE WANGBERG

Det var Roland som fant henne, da han litt ut på morraskvisten kom seg ned til garderobeskranken for å hente sin egen paraply, etter at også han hadde overnattet oppe på det ene kvistrommet.

Den halvnakne Lovisa, lå i kroken rett under loftstrappa og Roland fant fort ut at slik som hun så ut, kunne det umulig være liv i Nattens Dronning lenger – det var også mye blod utover gulvplankene der oppe i andre etasjen.

Overnattingsfolket kom til hektene etter hvert – de virket mer og mindre forfjamset, før vertsparet Konrad og Agnes fikk sendt bud på lege og fikk kontaktet øvrigheita oppe i Hornemannsgården på Torvet.

Hele overnattingsgjengen ble beordret til å holde seg i ro inne i spisesalen oppe på Hjørnet, mens de tekniske undersøkelsene fant sted og liket av Lovisa var blitt kjørt bort med hestedoningen hans Syver.

Skravla gikk høyt, mens de ventet på å bli avhørt av de to sivile politibetjentene - den ene bråkjekke polisen mere storkjeftet og påståelig enn den andre.

Hvert bidige ord ble nedskrevet i avhørsprotokollen og da Klaus aller nådigst spurte om å få ta med seg toraderen og komme seg hjem til Mosvika, ble det avslått tvert.

Også han hadde bare å holde seg tilgjengelig i byen, inntil saken var oppklart. Resten av gjengen ble beordret til å fortsette som vanlig i de forskjellige jobbene og heller ikke forlate sine private hjem.

Det viste seg at avisskriveriene om mordet, skulle komme til å sørge for enda større tilstrømming av gjester - både til ølsjappa i Kjeller`n og Spisesalen oppe på Hjørnet i andre.

Nattens Dronning hadde i sine flagrende og fargerike klesplagg vært ett kjent ansikt i bybildet, derfor gikk praten frodig for seg rundt bordene i de som regel ganske fulle lokalene.

Karsten og Frida prøvde seg med litt sørgelig musikk de første timene, men ble av Konrad ganske kvikt kommandert til å holde den vanlige underholdende stilen.

Til og med Klaus ble anmodet om fortsatt å musisere på dragspelet nede i bakgården, noe som både Syver og Gampen tydeligvis satte pris på.

Etter å ha blitt saumfart av etterforskerne, ble avdøde Lovisa stedt til kvile på kirkegården inne på Lademoen. Foruten hennes gamle mor fra Korsvika og nabokona bortant Frostaveien, møtte alle av gjestehusets personale opp - sammen med sjølingene Agnes og Konrad.

Musikken inne i gravkapellet ble besørget av Frida på en "salmesykkel" og Karsten på ei svært så ustemt fele. Etter at presten hadde foretatt jordpåkastelsen, så Klaus sitt snitt til å frembringe en trudelutt på toraderen, før folket forlot kapellet.

Den eldre presten Paul Sæbø sendte stygge blikk bortover til spillemannen og det samme hadde han også gjort, da Karsten hadde fremført Åses Død av mesteren Edvard Grieg - på dette syndens instrument som ei fele var.

Tilbakeferden utover til gjestehuset foregikk med trikken – bare de som ikke var så finkledd, slo seg ned bak på den lange hestvogna hans Syver.

Allerede tidlig på morgenkvisten dagen etter, meldte de to etterforskende polisene sin ankomst, for å ta opp ytterligere forklaringer av hver enkelt av de siktede i denne forsmedelige mordsaken.

Betjentene Sand og Øra begynte avhørene med å ta for seg Tater-Peders tidligere meritter.

Bare taternavnet Forselius vakte tydeligvis mistanker for de to, men Peder lot dem forstå at han innrømmet å ha levd ett litt for usunt og noe usedelig liv, etter at han som en resandes ungdom hadde blitt med foreldrene og de mange søsknene, på slike alltid fullastede hestevogner oppover innlandsbygdene nordafor Namdalen og da for salg av alle mulige slags selvgjorte kjøkkenting - både sleiver, kokekar, taterkniver og likedan krakker, trau og gulvmatter.

Peder tilsto tvert at han ikke alltid hadde holdt seg innafor lovens grenser – og var flerfoldige ganger blitt hanket inn av forskjellige lensmenn for både fyll, slagsmål og tjuveri. En gang hadde han til og med sittet inn i ett halv år, for å ha vært for nærgående til ei litt for lettliva og muligens jomfru på småstedet Kongsmoen helt ute ved Namdalskysten. Det skulle visst ha blitt ban av affæren, men noe mer hadde han ikke hørt om akkurat den saken.

Det ble kjellerbasen, hu digre Bolette, som var den neste som ble invitert inn på avhørsmatta, men polisen Øra ble ganske forlegen, da han ble gjenkjent for at han tidligere – i ganske bedugget tilstand, var blitt hjemkjørt fra Ølkjelleren av Sivert Kusk og det på selveste Lille Julaften året før.

Bolette var som ellers ganske rapp i kjeften og kunne fortelle at hun hadde vært såpass lenge i traden, at om hun hadde ønsket å ta livet av krangelaktige fylliker, da hadde hun gjort det for lengst.

Bolette kunne berette at hun bare hadde hatt ett eneste intimt forhold med ett mannfolk i dette livet og at det garantert aldri kom til å gjenta seg.

Dørvakta Aksel nede i Kjeller`n var en storvokst gubbe med ett alt for stort hau, men nokså lite vett – en taus og innesluttet krabat inne fra Korsvika, der kvinnfolkene holdt seg langt unna fyren, når han en sjelden gang kom ruslende oppover bakken mot storgården oppe ved kirka.

Aksel stoppet gjerne når han fikk øye på ett kvinnemenneske – han formelig siklet ved synet og plystret iherdig før fruentimmeret rakk å komme seg unna både blikkene og ulydene. Han var også på noen soldager blitt observert i det høye gresset nedenfor Isaksenhuset, der han hadde fin sikt nedover til badestranda.

Etter hvert var han kommet på godfot med Bolette – var som en andektig hjelper for henne, selv om han var tydelig irritert på Peder når tateren ble for kommanderende i røsten, for å få kastet ut noen litt for drikkfeldige karer. Som dørvakt ga Aksel alltid klar beskjed om at dette lå under hans domene.

Etterforskerne Sand og Øra kom til at det ikke hadde noen hensikt med flere utspørringer av Aksel. Det var ikke mer å hente der i gården.

De sivilkledde polisene var klar over at gjestehuseier Konrad i tidligere tider hadde vært under etterforskning, da huseieren Emanuels kone Rebekka hadde forlatt denne verden – etter at hun skulle ha blitt dyttet nedover den bratte trappa fra andre etasjen.

Selv om Konrad var blitt frikjent for mordanklagen, følte de to at dette var alvorlige hendelser og som fremdeles hang litt i lufta.

Konradkona, Agnes, viste tydelig misnøye med at både hun og husbonden skulle trenge å bli avhørt i denne Nattens Dronningsaken.

Det ble slettes ikke noen lystigere toner da musikantene Frida og Karsten måtte inn på teppet. Frida forsto slettes ikke hva hennes musikalske levetid hadde med mordet på Lovisa å gjøre. Det eneste ulovlige hun kunne erindre, var da hun en gang i unge år hadde slått ned en innpåsliten kelner med ett notestativ i metall, før hun var blitt innbrakt med selveste Svart Marja og holdt i arresten på bare vann og brød helt til morgenen etter.

Ellers kunne hun fremdeles erindre Lovisa som Nattens Dronning, fra den tiden Dronninga opptrådte på revysenen ute i Hjorten, der hun selv i korte stunder hadde tatt på seg jobber som pianoakkompagnatør.

At Lovisa skulle være noen søvngjengerske hadde hun aldri hørt noe om. Synd at hun forlot byen på denne måten - hun va jo ett spesielt blikkfang i bybildet. - Også når a om søndagan gjekk den lange vei`n innover te Korsvika for å ta sæ en dukkert – berettet Frida da hun først var kommet i rette talaføret.

Frida var kjent for den gode husken.

- At a va venninna hans Gummi-Rudolf, veit æ at`n Karsten kjenne mere te -. Dokker får spør han – æ sei itj mer om akkurat det forholdet -.

Karsten med fela ga nesten ikke lyd fra seg. Han hadde forlangt å få med seg fiolinen inn på avhørsrommet , for han mente at instrumentet var for verdifullt til å måtte bli overlatt til andre den stunda politiavhøret foregikk.

Etter at han en stund av ren og skjær nærvøsitet hadde drevet med klimpring på fela, fikk han av Øra en krass ordre om å legge den fra seg. Karsten ble mutt og fornærmet over å bli irettesatt som musikant, men fikk etter hvert ut av seg at det han kjente til i forholdet mellom Gummi-Rudolf og Nattens Dronning lot han ligge død og usagt – uansett hva politiet forlangte. – Sladder var det værste han visste.

Den alltid så velkledde garderobevakta Roland, hadde funnet liket på gulvet ved garderoben og hadde syntes det var ett svært så trist syn, selv om han ganske kort tid tidligere hadde vært ansatt som assistent ved Indremisjonens Begravelsesbyrå ute i midtbyen.

Der hadde han fått sparken, da det viste seg at han hadde stor glede av å overnatte i tomme likkister ute på snekkerverkstedet.

Roland mente selv at han likte å være både staselig kledd og til en hver tid forberedt på hva som måtte komme i hans alder..

På toppen hadde han alltid vært ungkar, som hver dag klokka fire spiste herrlig ertersuppe med små fleskbiter og flatbrød til - ute på Misjonskafeen på Torvet.

Olsenbrødrene – de to servitørene Roffen og Oskar, ba innstendigst om å få være sammen under utspørringene.

 -Vi erkjenner at vi både lever og ånder i ett fellesskap som vi ikke vil unnvære -. Oskar var mest talafør og kunne berette at de midtveis under denne fellesovernattingen i rommet ved siden av der Klaus og avdøde Lovisa hadde korret seg sammen, hadde hørt en del leven til og begynne med.

Etterpå var det stilnet til, men Roffen mente han ved tretida hadde hørt lyder i gangdøra til naborommet, før han igjen hadde sovnet i senga ved siden av den alltid så snorkende Oskargutten.

Det skulle bli ett viktig punkt i den senere etterforskningen av Klaus - om hva grunnen kunne være at han overhodet ikke hadde merket at sengevenninnen hadde forlatt både senga og rommet.

Klaus hevdet at han hadde vært temmelig utslitt, etter alt gjøgleriet som han hadde vært med på da de køyet ved midnatta, før han omsider med både klapp og ganske intime kjærtegn var blitt stedt til hvile av den hektiske Dronninga.

Som svar på hva han egentlig hadde drevet med borte i Mosvika i sitt lange liv, kunne han blidspent berette, at det var både som trekkspiller og ellers noen ganske få sommerdager som hjelp i høyonna borte på jordet til nabogården.

Politi Sand var nysgjerrig på om han hadde hatt noen forhold med noen damemennesker borte i Mosvika, noe som fikk trekkspilleren til å lure på om han var nødt til å fortelle om den eneste gangen – da det nesten kunne ha blitt noe av:  Dette skjedde da Klaus - med toraderen på ryggen, hadde kommet seg halvveis opp i stigen til dette loftskammerset, da det råtne midttrinnet røyk og han til ett forsmedelig leven havnet nede på grusen.

Både fjøstausa og gårdskaren, hadde fått både utpåkaren og trekkspellet inn i fjøsgangen, der han var blitt lagt til hvile oppe på noen strisekker.

Klaus mente han var blitt lørdagskveldens helt, for da jenta oppe på jomfruburet kom ned i fjøset for å ta morrasmelkinga, ble det både klem og latter da han spilte og sang ei godvise, før han var blitt kjørt hjem i hestvogna av gubben selv.

Klaus kunne fortelle etterforskerne at han nå for første gang i sin levetid var blitt mistenkt for mord.

Etter alle de negative avhørene, var fagfolkene Sand og Øra skråsikre på at vognmann Syver måtte være morderen – det var ikke flere å ta av.

Men kona i gardsrommet ved siden av Syver med gampen der nede i bakgården, kunne fortelle at hun også denne kvelden hadde fått krabaten inn i søvnen nede i en høydunge i stallen.

At han i en slik døddrukken tilstand kunne ha klart å myrde ett medmenneske oppe i andreetasjen i gjestehuset, kunne hun umulig tenke seg.

Det gikk på byen at de to detektivene Sand og Øra inne på selveste Politimesterens kontor borte i Hornemannsgården på Torvet, var blitt refset for udugelighet i tjenesten.  

 

Forts.
​​