ELIAS Kap.33

TERJE BREDE WANGBERG

Sunniva var blitt med barn - og mer passende med tida for nedkomsten kunne det ikke ha vært, mente den fremtidige, lykkelige barnemoren.

Til og med den kontrollregnende Paula måtte godta det påbegynte svangerskapet, selv om paret ei stund hadde levd i synd og fordervelse, før ekteskapsinngåelsen omsider hadde gitt dem lovlige utfoldelser i ektesengen.

De åtte syngedamene oppe på orgellemmen virket også langt mere fornøyde med musikanten under gudstjenestesangen og Idar Prest innom alterringen hadde bare godord å formidle til organisten om både salmevalg og tempo.

Alt åndet av fred og fordragelighet i det gamle kirkehuset.

"Sorgen og gleden de vandrer til hope". Salmen ble aktuell og til virkelighet, da Sunniva en seinkveld spontanaborterte hjemme på soverommet og etter at legen var tilkalt, ble hun til Elias store fortvilelse straks innlagt på sykehuset inne i byen.

Alt raste sammen for dem begge og maken til slike ulykksalige tilstander fra deres felles, tidligere opphold på denne klinikken, meldte seg på forskjellig vis etter hvert, både med søvnløshet, anspenthet og bebreidende samtaler dem imellom. På de fleste dagene holdt Sunniva sengen langt utover det normale og Elias klarte heller ikke tanken på å komme seg på jobb.

Med kjennskap til at de begge hadde hatt opphold på en nerveklinikk, ble det fra både de andre av kirkens medarbeidere og av menighetsrådet, til å begynne med vist forståelse for at Elias ikke klarte å ivareta det han var ansatt for å gjøre. Og da en nedbrutt Sunniva ble innlagt på en maken til klinikk i den nærmeste småbyen, ga også Elias fullstendig opp og det til stor oppstandelse for både sangerne og menighetsfolket forøvrig.

Elias sa opp stillingen med øyeblikkelig virkning og ga beskjed om det eneste han ønsket å forlenge ei stund, var leien av husværet.

Pågangen for å få musikanten til å omgjøre vedtaket ble såpass stor, at da både prest Idar, klokker Isak og kirketjener Oskar hadde brukt opp sine overtalelses-evner, pakket Elias den minste kofferten og dro på klinikkbesøk, der han fikk sin bekreftelse for at Sunniva var tilbake i samme dårlige sykdomssituasjon som hun hadde vært i, da de to for første gang treftes på denne anstalten nordpå.

Alle medikamentene som hun var blitt innpodet med, gjorde henne lite meddelsom om hvordan hun egentlig hadde det og Elias forsto raskt at hun hadde lite behov for noen samtale – heller ikke dem i mellom.

Hun viste ingen følelser da han lot henne kjenne til sin formening om at det muligens var best for dem begge om han lot henne få bli alene på enerommet.

Selv var han svært fortvilt over det som hadde skjedd med Sunniva og over det som nå kanskje kunne bli til nye og langvarige psykiske helseproblemer, maken til det som hun også tidligere hadde hatt å stri med.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​