BARNDOMSMINNER Kap.28

TERJE BREDE WANGBERG

 

Dette med å skulle hjelpe onkelen med slåttonna, det håpet Ole Jakob kanskje kunne bli litt spennende.

 

Det var"steikandes varmt" helt fra morgenen av.

Som årene før, gikk onkelen - og flere med han - med et stort lommetørkle som hodeplagg for å holde de sterke solstrålene litt borte. De festet dette lommetørkleet på en litt rar måte - litt snålt, men greit mente Ole Jakob.

 

Gårdkona – romslige tante Magda - hadde vært nede på jordet og satt frem ei svær kanne med vann som var iblandet litt eddik. Med ei blikkause kunne selvfølgelig alle drikke når det røynet på som verst.

Mor og Far var møtt opp for å kunne hjelpe - men han trodde søster Thea enda lå i djup søvn nede i senga inne på kammerset.
-Hvis ikke har hun sikkert funnet fram Romantikkheftene -, mente Ole Jakob, som vanlig litt skadefro i
tankegangen.

 

Mange av slektningene ville sette i gang med slåttearbeidet, men idet onkel Jakob fikk i gang denne slåmaskinen med hesten foran , kom heldigvis onkel Arnold – båtbyggeren - å foreslo at Ole Jakob heller kunne bli med han nedover til Båtbyggeriet. Han mente slåttarbeid var noe for større karer og det var Ole Jakob fullstendig enig i.

 

I det store båtbyggeriet nede ved fjorden luktet det tjære og trematerialer og det var mange arbeidere som jobbet der
borte. Ei stor fiskeskøyte var inne til reparasjon og lå flott og nypusset ved kaia. Den andre var et stort
nybygg, som lå inne på tørt land - på noe de kalte for Slipen.

Det var mye rart å se på, syntes Ole Jakob da han fikk være med ombord på nybygget.

 

Etterpå fikk han være med onkelen utpå sjøen i en liten motorbåt. De kjørte ut til en stor båt som lå midtfjords og som drev med rekefiske. Her fikk de servert reker av han som var ombord. Rekene ble kokt i sjøvann oppe på båtdekket, straks de var kommet opp fra sjøen.

Det ble litt av en båttur, før onkel Arnold og Ole Jakob regnet med at slåttonnfolket var kommet såpass godt i gang med arbeidet, at de derfor kunne ta sjansen på å dra tilbake til gården.

 

Ole Jakob ble litt engstelig, for faderen var blitt litt skral - han klarte nesten ikke å gå selv - Det er sikkert bare
ryggen, mente han. Grunnen var at han skulle ta i ett tak da en av kyrne skulle kalve. Men dette endte altså ikke så
bra.

Mor mente hun kunne bli med bort til legen - men dette skulle han sannelig klare selv mente han, kjekk som han alltid skulle være.

- Ole Jakob kan støtt mæ den lille biten bortover - mente faren.

 

Og Ole Jakob ble med. Far fikk komme inn til legen med en gang. Han ble ikke lenge inne på
kontoret, kom ut og fortalte Ole Jakob at han hadde noe som het Lumbago – noen spesielle ryggplager.

 

Han ville erte moderen litt og fortalte Ole Jakob hva de skulle gjøre når de var tilbake på gården .
Og Ole Jakob ble med på leken, så da hun med redd stemme spurte hva det var som manglet, svarte far at
det var ganske alvorlig – noe som gjorde mor enda reddere.

Hun ble litt irritert og sa at hun krevde å få vite hvor alvorlig sykdommen egentlig var.

 

Det var også mange av slåttafolket som var nysgjerrige på hva som manglet bykaren, da han sto samen med dem -
og det ble latter da han svarte sin lille viv med at legen hadde sagt at han ikke tålte å bli motsagt. Hun kylte en full
vannkanne mot far - og alt var bare glede igjen.

Morbror Jakob, som far hadde hjulpet litt med denne kalvingen og som altså var årsaken til fars legebesøk, lot kalven få navnet Lumbago.

 

Feriedagene gikk alt for raskt unna - med skjemt og alvor. Far bedret seg.

– Ja, ett sted må jo trollskapen tyte ut –, sa moderen med ett smil.

Det ble mange fisketurer både på sjøen og opp i noen av fjellvannene, men særlig syntes Ole Jakob at det var
artig å kunne få "pilke" ute på sjøen. Det var så spennende når seien beit på, eller når ueren - den røde
dypvannsfisken - ble med opp i båten med sine store, utstående øyne. Torsk var det også mye av.

 

De var invitert overalt – til både kjente bygdefolk og haugvis med slektninger.

 

– Det byinne å bli litt for my av det gode -. Ole Jakob syntes han hadde en fin ferietur sammen med Thea,Mor og Far, men han begynte å gle seg til å komme tilbake til alle kameratene hjemme i byen. Han savnet Pianist-Jenny og han savnet Bestefar og Beste-Dagny - hun som snart skulle bli nykona til Bestefaren

 

Hjemover hadde de bestemt seg for å reise med noe som kaltes Hurtigruta. Det var en diger båt som gikk
over det store havområdet Folla – noe som kunne være litt farlig hvis været var dårlig.

-Vi tar sjansen, dermed Basta -, sa Ole Jakob. Og slik ble det.

 

-Å skulle si ha det er aldri artig, sa mor og far til alle slektingene og til alle vennene som var møtt opp der
hvor bussen gikk fra.

Det var veldig rart å måtte si – "vi sees igjen til neste år" -.

Alle vinket og ropte god tur, da byfolkene reiste fra moderens barndomshjem, etter at fader Klaus sin fjortendagers alt for korte ferie var over.

 

 

 

■tø

Forts.
​​