BARNDOMSMINNER Kap.38

TERJE BREDE WANGBERG

 

-Dette er da vel ingen ting å grue for - sa Mor, det var kommet beskjed om at Ole Jakob skulle møte til den

første pianotimen. - Du må slutte med å være redd, selv om det er litt spesielt med de tingene som skal skje-.

 

"Løft ditt hode du raske gutt

om ett håp eller to blir brutt

blinker et nytt i ditt øye,

straks det får glans fra det høye".

 

Mor sang alltid så fint, syntes Ole Jakob, de brukte ofte å synge sammen. Og når de to sang sammen, da
het det å synge duett. Også det var det Pianist-Jenny - den klavérstuderende unge dame på åtte år - som hadde gitt sine informasjoner om, kunne Ole Jakob fortelle mor.

 

Ole Jakob var alltid litt engstelig av seg. Han tenkte bestandig på dette med at han ikke måtte gjøre noe
dumt, slik at de andre ungene skulle få noe å le av, noe å erte han for. Det var derfor han ofte "tøffet" seg litt
ekstra når han mente at det var nødvendig - spesielt overfor Frøken på skolen og særlig på steder der det var
voksne tilstede.

 

Derfor bestemte han seg for at pianolæreren måtte komme under "hans kontroll" med en
gang. - Jo før, jo bedre - sa han til seg selv. mens han satt og konsentrerte seg ved pianotastaturet, før han av moderen fikk beskjed om at det var best å komme seg av gårde.

Det var bare kort vei bort til der pianolæreren bodde - et lite, hvitmalt hus oppe i Rønningsbakken med et rart, spisst tak. Det liknet det lange, spiret på domkirka ute på torget, syntes han.

Hvis han ble flink ti! å spille, kunne det kanskje tenkes at han fikk spille i kirken en gang. Men der skulle det jo ikke være noe piano, hadde han blitt fortalt. For i kirkene hadde de noe som het orget - piano var sikkert ikke bra nok for folk som holdt til der i gården, fant Ole Jakob ut på veien opp til sine første pianistiske ferdighetsprøvelser.

Disse vanskelige ordene hadde han i ett par søvnløse netter forberedt seg litt på. - Man skal være godt forberedt i alt i våre dager - hadde han sagt til mor. Dermed basta.

 

Forberedelsene til alle ferdighetsprøvelsene hadde Ole Jakob antagelig gjenglemt hjemme, for
da han omsider fikk ringt på døren til denne pianolæreren, da hadde hjertebanken og usikkerheten
innfunnet seg på innsiden av skjortebrystet.

 

- Nå får du tøffe deg opp, herr Pianist – sa han til seg selv, da han enda en gang prøvde seg på dørklokka. - Her er heldigvis ingen hjemme - kom han glad frem til. - Altså skal det ikke bli noen pianistiske utskeielser på denne dagen -. Det sa han høyt og tydelig for seg selv oppe på villatrappen.

Litt for høyt må det ha vært, for innenfra hørte han plutselig noen lyder. Noe var visst på gang, forsto han. Døren gikk opp og ut av døren kom det ei lita, lyshåret jente med hele to fletter og ett trillrundt ansikt som var utstyrt med en haug med fine, bittesmå, lysebrune flekker. Hva disse småflekkene kaltes, det husket ikke Ole Jakob. Han hadde ikke klart å få med seg riktig alt, sa han til mor da han hadde kommet seg hjem etter utskeielsene.

-Og så smilte jenta så fint. - Jeg vet ikke hva hun hadde gjort inne i dette huset, men hun må jo ha hatt det
det skikkelig artig - mente Ole Jakob.

Den lille, tykke, eldre damen som kom tilsyne bak jenta, så ikke ut til å ha hatt det mindre morsomt, for hun og jenta pratet og lo som om de var jevngamle, syntes Ole Jakob. -Kanskje grunnen var en eller annen Trøndervitsen -, kommenterte moder Rakel.

^-- Og denne alvorlige unge manden, stående litt bortgjemt i denne avsidesliggende mørklagte kroken, sammen med min lange Piasavakost, - er kanskje en kommende kunstner med framtidige pianistiske
ferdigheter og med det spennende navnet Ole Jakob, må jeg ta mig lov til å tro? - Dere to ungdommelige innslag i dette noe eldre, meget nærliggende nabolag, dere må hilse på hverandre. For når dere gjør det skal dere prise dere lykkelig over at ingen av dere studerer violin med bue. Da hadde dere nemligen ikke hatt mulighet for å kunne fått håndhilset på hverandre. To violionspillende, unge musikkstuderende sjeler, ville ikke hatt sådanne muligheter. Violinmedbringelser tilsiger i tillegg alt for mange andre musikkremedier. Det være sig fra denne harpiksen, via "spællhæsten" som de sier her i Trøndelagen, til strengene og til denne lange, spisse og derfor meget farlige violinbuen - påheftet en haug med adskillig sammenfoldede hestehår. Nå til dags, brukes kanskje lin til dette bruk -..

- Et lite øyeblikk, la mig trekke pusten - Det jeg så inderlig vil sige, det er at dere to musikkstuderende, svært
så unge mennesker, skal prise dere lykkelige for en ganske alvorlig sak. Nemlig: Dere skal begge to i regn og blæst, i storm og annet uvær, slippe å drasse fram og tilbake fra deres hjem med deres nødvendig øvelsesinstrument – slik alle fiolinstuderende unge mennesker må gjøre -.

Pianolærerinnen trakk pusten.

 

 

Forts.
​​