BARNDOMSMINNER Kap.39

TERJE BREDE WANGBERG

 

Pianolærerinnen tok en kort hvilepause, før hun fortsatte med foredraget:

 

-Alle klaverspillende persjonasjer, har jo sitt instrument til en hver tid, trygt forvaret i en alt for bortgjemt krok

i stuen – men allikevel til offentlig beskuelse innenfor hjemmets fire vegger, for de som måtte ønske det.

Dere studerende musikanter kjenner selvsagt til, at alle pianistiske belastninger skjer her i mitt hjem, ved mitt klaver - forøvrig titulert "Brødrene Hals" -.

-Litt av et søskenforhold -, tenkte Ole Jakob. Han kom for en gangs skyld ikke til orde. - Denne Halsfamilien befant seg sannelig over alt -.

 

-Timen er forlengst begynt,vennligst tred inn i min ringe bustad - sa pianodamen til Ole Jakob, etter at jenta med
de fine, lyse flettene endelig hadde fått lov til å gå.

 

-Men før vi treder inn til klaviaturet, skal vi varme våre fingre, slik at de er rede til sitt pianistiske arbeide -.

 

Dermed måtte Ole Jakob være med pianolærerinnen - ut på hennes noe mørklagte kjøkken. Og her ute sto det en svær gammal magasinkomfyr av merket AGA, maken til den de selv hadde hjemme.
Over den varme, store platen måtte han holde sine pianofingre. - Alle de store pianister og komponister
stiller med varme fingre, når de skulle foreta seg et eller annet på de svarte og hvite tangentene - forklarte den veltalende pianolærerinnen.

 

Etter noen serinakaker fra den store julekakeboksen som hun hadde gjemt oppe i et kjøkkenskap, var tiden inne til å "innta plassene" ved klaviaturet. Men først ville hans nye lærerinne selv spille en trudelutt på pianoet, som hun sa. - Jeg skal spille den vakre "I En Klosterhave" - men den korte plystresatsen i del to, mener jeg det er riktig å avstå fra her og nå. Dette på grunn av litt for mye kaffedrikking idag morges - sa hun.

Ole Jakob var klar over at han ikke forsto så mye av pianomusikk enda, men han mente at pianolærerinnens framføring av denne Klosterhavesaken - til hans ære - den måtte være av høy kunstnerisk verdi.

 

Etter at Ole Jakob var blitt skikkelig oppvarmet, kakeservert og Klosterhavemusisert - fikk han lånt en liten note
som het "Hør mig spille", før han omsider kunne ta turen hjemover.

Hans første pianotime var slutt.

 

Hjemme fortalte han mor om alt han hadde vært med på hos denne pianolærerinnen.
-Ja, kunstens vei skal visst være tornefull -, sa moderen med et forståelsesfullt smil.

Forts.​​