(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Drømmeland»

17. TRIKKEKONDUKTØR EMBRET

Embret var guttens navn. Han var modig og tøff - og gråt i ett hvert fall ikke den gangen da han ble født. For det brukte Mor å si når hun ville erte han, og når hun sa noe, da var det alltid sant.

Han gråt ikke så mye seinere i livet heller – brukte far å si - om det var ett eller annet som ikke var så bra.

Men han ble alltid svært lei seg når han ikke fikk alt som han selv ville – og akkurat det brukte også Mor å erte Embret med.

Det var en gang at lille Embret for første gang skulle få bli med å kjøre med Trikken – og etter den turen bestemte han seg for at når han en gang ble stor og voksen, da skulle han bli TRIKKEKONDUKTØR.

-Jeg skal bli skikkelig Trikkefører. Dermed basta - sa Embret til Mor og Far. For det brukte han bestandig å si, når det var noe han virkelig mente og ønsket seg.

Det ble Far som på en godværsdag, foreslo at de tre skulle ta seg en skikkelig trikketur rundt om i byens gater.

-Vi må holde oss på skinnene – sa Mor og syntes hun var veldig morsom.

For trikkene hadde jo fire hjul som gikk på de skinnene som lå fastlagt nede i de steinlagte bygatene.

-Lørdag er en fin dag-, mente far

-Dermed basta – sa Embret. Og slik ble det.

Den gule trikken sto klar for avgang, på endestasjonen. Embret syntes Trikken sto med et vennlig smil i fronten og ventet på dem.

Det satt en mann i fin uniform helt foran på Trikken.

-Det er Sjåføren – kalt Trikkeføreren -, sa Far.

-Det har jeg allerede forstått –sa den litt veslevoksne Embret.

Den andre mannen inne i trikken var også uniformert. Han hadde ei veske hengende foran på magen.

-Det er konduktøren – altså han som krever inn bilettpengene- ,sa Mor.

-Også det har jeg for lengst forstått – sa Embret litt bestemt.

Det var kommet noen flere inn på Trikken - også ett par unger på Embrets alder.

Alle hadde satt seg – og bilettmannen kom  rundt og sa:

-Bilettene takk -.

Det kostet femti øre for barn og en krone for voksne.

-Billig - ,syntes Mor.

Konduktøren takket hjerteligst for pengene – og til alle som betalte, hilste han som en militær gjør - med handa mot lua.

Det kom flere og flere som ville bli med trikken – og til slutt var det så fullt av både voksne og unger at noen måtte stå. Og da var de nødt til å holde seg faste i noen stropper som hang ned fra taket.

Det var mye rart å se ute i gatene, når Trikken kjørte forbi, syntes Embret:

Flott med alle de fine butikkene – og alle folkene. Noen hadde god tid og ruslet stille og fredelig langs gatene, mens andre hadde det veldig travelt. Og de sprang gjerne rett foran Trikken – uten å tenke på at de kunne bli påkjørt.

Men da ringte trikkeføreren hardt med bjella, for da var han rasende over at folk ikke så seg mere for.

Hver gang Trikken kom til en holdeplass, ropte konduktøren ut navnet på stedet de kom til:

-Nonnegata – avstigning til høyre – eller Munkegata – avstigning til venstre.

Da måtte de som skulle til det stedet være snare til å komme seg av Trikken, for den måtte kjøre videre med de andre passasjerene – og det snarest mulig etter stoppestedet.

Embret syntes det var så fint, da ei blid, gammel kone hadde med seg en liten hund inn på Trikken. Kona var veldig høflig og spurte Embret om den lille hunden hennes kunne få ligge ved siden av hans plass.

Det syntes Embret var fint. For hunden var både snill og veloppdragen. Og derfor slapp den koselige hundekona å betale noe som helst for hunden mente billettøren.

Da den blide damen tok med seg hunden for å gå av trikken, vinket hun med den ledige hånden og sa til Embret: Takk for at du lot hunden min få plass ved siden av deg.

-Nå har du en god venn - sa hun og klappet Embret på hodet.

Mor og Far bestemte seg for at de skulle bli med Trikken helt utover til endeholdeplassen, men først måtte den kjøre over Torget i byen.

Og nå var trikkeføreren nødt til å kjøre med langsom fart, for her var det stappfullt av folk over alt. De som solgte blomster passet seg så de ikke sto i veien oppe på skinnene der Trikken kom kjørende. Det samme gjorde alle de som solgte epler, gulrøtter, pærer og hodekål.

Men så kom det en stor, brun hest gående foran ei vogn, der det satt en mann oppå. Han holdt i tømmene, for at gampen skulle få beskjed om hvor han skulle gå med hestevogna.

Men da Trikken kom kjørende stilte hesten seg rett over trikkeskinnene. Og der ble den stående, slik at Trikken ikke  kom seg videre.

Da var det at selveste Trikkekonduktøren satte på seg den flotte lua si – gikk ut av Trikken, tok hesten i seletøyet og leide den bort fra trikkeskinnene.

Hesten knegget høyt til takk og alle folkene syntes dette var svært morsomt og lo høyt.

Mor, Far og Embret ble med Trikken tilbake dit de hørte hjemme – lengst inne i den lille byen.

Før de gikk av Trikken, takket de høytidelig både trikkeføreren og trikkekonduktøren for turen – for alle tre syntes de hadde hatt en fin tur.

Og Embret gledde seg til han en gang skulle bli stor og kunne få begynne i jobben som Trikkefører.

Det ble sein kveld – det ble sengetid - og det ble først ett Ole Lukkeøye besøk, og etterpå en drømmereise for Embret:

Han var plutselig blitt en staselig Trikkekjører – i en fin uniform med blanke knapper – og så hadde han ei staselig skjermlue på hodet.

Den fine, gule Trikken sto og ventet borte på holdeplassen. Fra trikkedøren sa selveste konduktøren:

-Velkommen til Trikken – den er klar til avgang – ta plass i førersetet – ærede herr Trikkefører -.

Embret tok plass helt forrest ved rattet og fikk Trikken i gang med en eneste gang.

På den første holdeplassen kom det på ei blid og smilende kone med en liten hund.

Kona sa:

-Takk for sist – til trikkefører Embret – og så hoppet den lille hunden opp i fanget til Embret. De var jo gamle kjente, og så kjørte Embret videre med den lille hunden på fanget.

Da Embret kom til Torget med trikken, konduktøren, hunden og den blide kona, stoppet han litt og lot kona gå av for å kjøpe en stor bukett blomster og en hel kasse med epler og pærer.

Alt dette lot hun være som en gave til trikkefører Embret. Dette var den blide konas takk for at han hadde vært så snill og latt den lille hunden hennes få sitteplass på den fine trikketuren utover til byen.

Da Embret seinere i drømmen kom kjørende nedover Munkegata, kom også den flotte, brune hesten gående. Da den fikk se at det var Embret som kjørte Trikken, stoppet den straks og lot Embret passere, mens den med bøyet hode vrinsket ekstra høyt til hilsen.

Trikkefører Embret rakk akkurat å vinke tilbake, før han blid og fornøyd, våknet fra drømmeturen hjemme i sin egen, trygge seng.

Han gledde seg enda mer til han skulle bli trikkefører - når han en dag ville bli gammel nok.

Men først måtte han gå på skolen – og etterpå skaffe seg en lapp fra Politiet, om at han hadde lov til å kjøre med Trikken ute i byens gater.