(Fra Eventyrboken»Småfolk i Drømmeland»

18.  LILLE TORA BLIR SKIHOPPER.

Lille Tora hadde fått sine første par ski i geburtsdagsgave. Hun var seks år den første desember, så da passet det fint med denne spesielle gaven, for da hadde snøen allerede lagt seg ut over jordene.

Derfor kunne hun prøve de nye skiene allerede dagen etter fødselsdagen.

Far sørget for å få satt på bindingene, slik at de passet helt nøyaktig til skiskoene til Tora. Likedan måtte skistavene være akkurat passe lange.

Mor ble også med ut i snøen, slik at hun støttet Tora for at hun skulle lære å holde balansen.

Tora syntes det var stor stas, straks hun selv klarte å holde seg på beina – og ved hjelp av skistavene fikk til å gli bortover på den fine snøen.

Da hun etter en stund klarte dette, tok far og smurte litt skismurning under begge de to treskiene – og da ble glien enda bedre etter hvert.

-Dette går fint - sa Mor.

-Nå må vi prøve nedover en liten bakke – mente Far.

Det gikk ikke så bra til å begynne med. Tora falt både på baken og forover på magen, men det syntes hun bare var artig – for snøen var jo så myk og fin.

Mor og Tora brukte hver dag i uka til å gå på ski – og Tora ble flinkere og flinkere.

Ta skiene fatt

bruk fota og arma

og blir det litt glatt

da dætt du på rompa.

-På søndag skal vi på skitur – bestemte Far – og da skal vi dra opp i Bymarka, for der skal det være ett stort Hopprenn.

Da søndagen kom var det både sol og fint skiføre, syntes Mor. Hun hadde smurt brødskiver og hatt varm kakao i ei termosflaske. Far hadde tatt med skismurning, som passet til det føret som var på denne dagen.

Først tok de Trikken og etterpå ble de med bussen oppover til stedet der hoppbakken lå oppe i Marka.

Det var veldig mye folk som var møtt opp for å se på hopprennet – og de aller fleste hadde ski på beina.

Tora fikk skryt av Far for at hun var så flink til å holde seg på beina, men da de skulle gå oppover like ved den bratte hoppbakken, tok de av seg skiene og gikk på beina, nesten oppover til stedet i bakken der selve hoppet var.

-Her vi står nå, kan vi fint se på de som hopper og svever i lufta – mente mor. Hun pakket ut brødskivene og tok frem kakaokoppene.

-Nå begynner det – sa Far.

Tora ble litt forskrekket da første mann for ut fra hoppkanten, svevde gjennom lufta og etter en stund landet ett godt stykke nede i den bratte bakken.

Fra hoppet han for

og folkene glor,

for bakken er stor

og lang, sier mor.

Alt skjedde til stor jubel fra folk som sto nedover skråningene og kikket på det flotte hopprennet.

Etter den første skihopperen, fulgte det flere etter hvert – og alle svevde både høyt og langt, før de til stor jubel landet i god behold nesten helt nede på sletta.

Tora ble lei seg og begynte nesten å gråte, da en av hopperne datt ett stykke nede i bakken.

Å slå seg på rompa

ved fall, fallera

det gjør ingen ting -

man tar kun en sving

og later som ingen ting.

Men da sprang det flere karer nedover og hjalp skihopperen på beina igjen – og da ble Tora veldig glad.

-Det er sånt som kan skje med skihoppere – mente Far.

Etter at hopprennet var slutt, dro de til en bakkehelling. Der laget Far ett lite hopp, som Tora fikk prøve seg på å hoppe i.

Til å begynne med ble det bare ”knall og fall”, men etter noen gangers forsøk, klarte Tora å holde seg på beina.

Hun syntes det var veldig artig – og ville holde på helt til Mor pakket sammen resten av brødskivene og sa ganske bestemt:

-Nå skal vi hjem. Det er nok for i dag. Dermed basta -.

Da de hadde lagt skiene på plass inne i bua, hørte de barnetimen på radioen og spiste kveldsmaten, før de krøp til sengs.

Denne kvelden lå Tora lenge våken.

Hun funderte hele tiden på hvordan det kunne være å fly gjennom luften med ski på beina – og etterpå lande i god behold langt der nede, neste på sletta.

Etter at Ole Lukkøye hadde vært innom en snartur, sovnet Tora og lot Drømmen komme på visitt.

Å drømme er fint

når ingen er sint,

men glade og spente:

Hva har jeg i vente,

av rare små ting

som går rundt i ring

og lager litt lykke-

til hjertet å smykke.

 I drømmen hadde noen hentet frem skiene hennes, men hun klarte selv å få dem på beina. Etterpå fikk hun også på seg ytterklærne – før hun kom seg oppover til hoppbakken langt der oppe i Bymarka.

I drømme følte hun at hun hadde fått snøhvite vinger og fløy ut fra skihoppet, høyt over den hvite bakken og over skogen ovenfor skihoppet. Langt der oppe på bakketoppen fikk hun fin fart på skiene, hun for nedover bakken og føyk ut fra hoppet – opp mot den vakre blå himmelen.

Der ble Tora stille og fredelig liggende og flyte som en stor hvit fugl – uten i det hele tatt å røre på vingene. Hun vinket ned til alle folkene – de vinket tilbake og ropte at nå måtte hun snart lande.

Men Tora syntes at hun hadde det så fint i drømmen sin høyt der oppe – og ville ikke lande.

Men hun savnet Mor og Far, slo litt ekstra med vingene og landet med skiene på, rett utenfor soveværelset hjemme der de bodde.

Der sto Ole Lukkøye klar til å hjelpe Tora med å ta av henne skiene.

Etterpå hjalp han henne opp i sengen – bredde på henne dyna og ønsket henne en riktig god og fin natt.

Tora våknet glad og fornøyd etter den fine skituren og det lange og drømmende skihoppet.