(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Eventyrland»

19. DA ESPEN BLE DOKTOR.

Det var den gangen da Doktorer tok seg tid til ett besøk hjemme hos folk, at den snille fremmede Legen kom på sykebesøk inn på soverommet til den seksårige Espen.

Mor hadde sendt bud på denne mannen, for Espen hadde fått feber, hadde sterk forkjølelse – han spiste lite og hadde også litt vondt i hodet.

Doktoren var en liten kar – han var en blid og hyggelig mann – men snakket alt for lite, syntes Espen.

Den fremmede karen spurte hele tiden Mor om hvordan Espen hadde det – men Espen syntes at det var han selv som skulle bli spurt om akkurat det.

Derfor sa Espen nede fra senga:

-Jeg er litt forkjøla – ellers har jeg det fint -.

-Akkurat det er det Doktoren som avgjør – sa Mor litt bestemt.

-Javel – sa Espen, mens den nysgjerrige Doktoren klemte han over hele kroppen.

Han fant visst mye rart, for han holdt på veldig lenge.

Omsider sa Doktoren:

-Espen bør innlegges på Sykehuset i noen dager – For sikkerhets skyld -.

Viss du er syk og sliten

og Doktor`n sier at -

du må på sykehuset

og få nå`n prøver tatt,

så er det ikke farlig,

men bare kjekt og greit

si`r alle som har vært der:

Det er nå som alle veit.

Dette var ett dikt som Doktoren selv hadde lært seg og fremførte utenat.

Espen ble bare enda stillere, mens Mor syntes opplesningen var veldig morsom.

Doktoren ringte i telefonen. Han bestilte en sykebil – og den kom ganske snart.

To hyggelige karer la Espen på ei sykebåre. Så ble Mor med nede i sykebilen – og etterpå ble de kjørt bortover til sykehuset.

Der oppe kom det trippende to smilende sykesøstre bortover til båren – og så ble Espen båret inn til ei sykeseng på et sykeværelse.

Der inne lå det også to andre gutter.

Straks de fikk øye på Espen begynte de å synge med litt forkjølet stemme:

Her er vi – her er vi,

vi er her fordi vi er syke.

Vi har det så fint – vi har det så fint

For sengene er jo så myke.

Vi spiser og ler

og gjør ikke mer,

men koser oss om vi er syke.

De to guttenes navn var Per og Pål.

De syntes det var veldig morsomt nå da Espen kom – for da ble de jo eventyrenes Per, Pål og Espen Askeladd.

Dette frydet dem. De lekte sammen, pratet og sang sammen og ble svært så gode kamerater.

Per og Pål var nok mere syk enn det Espen var, for da dagen kom at Espen var blitt såpass frisk at han kunne få reise hjem, da måtte både Per og Pål fortsatt ligge igjen i sine senger der oppe på sykehuset.

For både Per og Pål satt i hver sin rullestol. De kunne ikke gå, for begge var lam i beina – de hadde vært svært syke da de var bitte små.

Espen syntes det var tungt å si farvel da Mor kom og hentet han.

-Jeg skal tenke på dere – sa han stille og med tårer i øynene.

-God bedring – sa også Mor da de dro hjemover med Trikken.

Kvelden kom og det ble sengetid også for Espen – og nå i sin egen gode seng, med den fine dyna og alle de gode putene.

Med drømmen kom Den Gode Fe flygende fra den nærmeste Stjernen langt der ute i himmelrommet.

Den banket på vindusruten til Espen og fikk slippe inn da den sa:

Her er Den Gode Fe,

vil du være med

bort til Sykehuset her ett sted

opp til Per og Pål en tur

for å være veldig lur

glede dem med fynd og klem

slik de kanskje kommer hjem,

kanskje blir de glad til sinns

blir helt friske som en Prins.

Den Gode Fe brukte tryllestaven sin og sørget for at også Espen fikk to hvite og helt tynne vinger.

Han tok av seg nattsokkene sine, før de sammen fløy ut gjennom soveromsvinduet mot gaten der oppe i fjerde etasjen.

Det var Feen som kjente til himmelveien oppover til det store Sykehuset: De fløy like ved kirketårnet til den store Domkirken, der alle Duene vinket til dem mens de kurret og ropte:

Hiv og hei,

er dere på vei

dit folk er litt lei.

For smerter de har,

er jo litt rar

og medisin tar.

Både Feen og Espen vinket tilbake til Duene der oppe i det høye Domkirketårnet – og så ropte de tilbake:

Duer og Kråker og måker og stær

nå drar vi lenger -

vi er jo snart der,

ønsk oss til lykke

vi bringer den med

og lander der oppe

hos syke ett sted.

Den Gode Fe brukte tryllestaven, slik at det store sykehusvinduet åpnet seg.

De to guttene Per og Pål satt i sengene sine og ventet tålmodig på dem, derfor pekte Feen mot dem begge med tryllestaven og sa:

Bli frisk og kjekk

hold sykdom vekk

fra disse to.

La lykken gro

og gleden komme,

straks denne tur

er blitt helt omme.

Etterpå var Espen bort og klappet dem begge på hodet.

Da han og Den Gode Feen rettet ut de hvite vingene for å starte flygeturen hjemover, fikk de plutselig se at Per og Pål hadde stått opp fra sengene.

De danset rundt på sykerommets gulv og sang:

Vi er frisk og frodig

og så er vi modig,

vi er glad og er som ny

fri som fuglen til å fly.

Den Gode Feen fløy sammen med Espen, forbi alle fuglene høyt der oppe på Domens kirketårn.

Også fuglene slo med vingene til hilsen.

Espen og Feen vinket tilbake og takket hverandre for turen oppe i vindusposten i fjerdeetasjen, der Espen bodde og hadde sengen sin stående - hjemme hos Mor og Far.