LAMOGUTT Kap.8

TERJE BREDE WANGBERG

Til tross for alle urolighetene med denne storvompa bartegutten Adolf nede i Deutschland, var det ikke bare i fjerdeetasjen i Ladeveien 12 at invasjonen kom som ei bombe på både folk og fe, på denne tidligere omtalte 9.april morran.

Ifølge gjenlevende eventyrfortelleres velvillige betraktninger, om de aller første dagene med hordene av disse grågrønne, uniformerte kjekkassene, ble de overraskende innslagene av alle nykomlingene til spennende adspredelser – i ett hvert fall for de tøffeste i gutteflokkene. Men også enkelte av de aller fagreste av jentene tok til med å kjemme lokkene litt oftere enn før, etter hvert som de fikk øynene opp for kjekke gutter i stilige, militære klesplagg utstyrt med bandolær, nypussede marsjstøvler og nystrøkne permisjonsbukser.

Det tok ikke så alt for lang tid, før benevnelsen `Motstandsbevegelsen` ble til ett hemmeligholdt ord i de fleste av Østbyens mange hjem og blant sliterne på de mange arbeidsplassene.

Men også her inne på gamle Nerlamo`n og Lilleby, kom det i løpet av krigens alt for mange dager til å forekomme noen få utskeielser blant befolkningen, til fordel for den tyske Wehrmacht. Propagandafilmene på Rosendal fikk også noe av skylden, inntil normale folk oppdaget djevelskapen og gikk tilbake til både Abott og Castello, Tarzan og hu Jane og Den Blege Grevinde.

Nykomlingene nede fra Tyskland trengte selvsagt tak over hodet, den tiden de hadde tenkt å oppholde seg i strøkene rundt Lilleby - og fant det derfor naturlig også å innvadere selve skolebygningen - med gymnastikksal, overlærerbolig og det hele. Alle de som egentlig hørte hjemme ved skoleanstalten i Ladeveien, hadde bare å ta med seg ABC`n til andre fasiliteter – gjerne til ledige rom ved gamle Gråmølna Politistasjon, Bakklandet skole for umulige guttonger, eller på ett eller annet laboratorium ved Norges Tekniske Høyskole – liggende mer og mindre fredelig langt der oppe på Gløshaugen – rett ovenfor elleville Studentersamfundet, selv om dette runde huset bare var satt opp og blitt noe omstridt rødmalt den gangen.

                                                      ----

Bare kort tid etter at Lillebyskolen var blitt hærtatt av disse innpåslitne tyskerne, kom Guneriusleiligheten oppe på fjerdeetasjen i Tolva til å bli utsatt for et fiendtlig angrep, fra noen frontsoldater borte på den okkuperte skolebygningen . Ved en høyst overraskende tidlig morras krigsangrep  -  direkte rettet mot leilighetens fredelige soverom, der de to småkranglende søsknene  Anne Britt og Terje i bare nattdraktene, tilfeldigvis befant seg  oppe i dobbelsenga  -   kom det gjennom det åpne soveromsvinduet en granatsplint i størrelse med en barneneve  -  rett forbi hodene til de to ungene  -  før den la seg til ro nede på gulvet, etter først til stort smell å ha truffet den svarte rundovnen i kroken av soverommet. Beredskapsinnstillingen vokste betraktelig blant Guneriusfolket etter dette, for svartovnen var forlengst gjensurret, etter småkar Terjes stadig oftere angrep for å få ut mest mulig av den svarte asken fra det ganske trange ovnsrommet.

                                                             -----         

Blant ungene i gata, gjorde de lureste soldatene seg umåtelig populære med å spandere "Bong-Bong", eller å la de modigste gutongan få bli med på lasteplanet når de kjørte ut tyskbrødet "Stomp" til alle barakkene, disse grågrønne soldatboligene som de straks etter ankomsten hadde satt opp, både nede på Reina, flere plasser innover Ladal`n og oppe ved Rønningsletta.

`Hast du bong-bong` – ble krigen igjennom til ett av de mest lykksalige uttrykkene fra utspekulerte unger. Goder fikk de også - som lasteplan-assistenten ved utkjøringen av svartbrødet – på det viset sørget for å utvide mors alltid så dårlige brødbeholdning – hvis bare den tyske sjåføren lot som han ikke så disse lokale brødtyveriene.

De mest utspekulerte av storgutan la seg gjerne i beredskap nede i buskaset og helt ute ved veikanten rett utenfor Borgengården, etter at de ute på fortauet på forhånd hadde lagt ut en tom, men godt synlig pengepung - festet til ett snøre - som de dro i, straks en forbispaserende bøyde seg ned for å sikre seg en bedre økonomisk fremtid. Det kunne hende at offeret i fullt sinne forsøkte å få tak i en av krapylet nede i buskaset, men alt gikk som regel bra - og til gutans  fordel.Tyskerne tok derimot det hele som regel med latter og freundliche geberder, for dette var gewønlich der nede i hjemlandet.

–Dra nedover dit dokker hørre hjæm – unge Svein Jeremiassen var som alltid kvikk i replikken.

Samme Svein var også ellers en aktiv "motstandsmann" – han var blant de frodigste medlemmene i den innerste krets av gutteflokken, som hadde hemmelige møter rett over utedassen oppe på låven i Borgengården. Som unge menn i ett okkupert land, hadde de vedtatt å utføre mest mulig djevelskap overfor fandenskapen – som inntrengerne ble kalt. De aller tøffeste og barske Lilleby og Lamoguttene, skulle da også drive mest mulig innsmigrende forarbeid med tanke på berikelse av matvarer og tyske godterier. - Til gagn og glede for gode nordmenn i nabolaget- Sa de aller mest aktive av gutan.

Krigføringen ved samme gjengen foregikk ikke bare med spretterter og rognbærrør, men også med hardere ammunisjon som erter og småstein. På vinterstid var snøballer med ilagte småstein hyperaktuelt under krigføringen, for fra kroker å krær, bak hagegjerder og opphengte klesplagg på tørkesnorer rundt omkring, ble de tyske og unge soldatene beskutt, med all den ammunisjonen de norske motstandsgutta klarte å skaffe seg ute i norsk natur

Men det tok etter hvert slutt på ammunisjonsbeholdningen av både erter, rognbær og effekter av grovere kaliber, for selv med uvelkomne individer like i nærheten til alle døgnets tider, måtte selvsagt livet også gå videre for alt folket på rette sida av jernbanelinja inne på Lilleby – og det med alt som nå engang måtte bli av livsproblemer, for å komme igjennom denne helsikes tyskertida.                 

Men motstanden mot fienden økte stadig.

Forts.

​​

LAMOGUTT Kap.7

TERJE BREDE WANGBERG

Såpa eller Palmin var de populære navnene på Lade Fabrikker – der den ruvet i landskapet nede i Jarleveien, rett nedenfor "Garmonsgata" , eller Gardermoens gate – som var det riktige navnet på veistumpen bortover mot trikkeholdeplassen, der`n Arthur Meyer bodd med sin etter hvert så kjente familie..

Palmin var en stor og populær arbeidsplass for flere hundrede ansatte av begge kjønn. All produksjon besto av renslighetsartikler – i første rekke av såpe, men også vaskepulver, parfyme i alle varianter og tannkrem. Over hele den ytterste vestveggen var det påmalt "Klok av skade, bruk tannkrem fra Lade".

Handelsnæringen inne på Lilleby og omegn var stor og nødvendig, med såpass mange beboere som med årene hadde slått seg til i denne ettertraktede bydelen - som i utgangspunktet skulle bli ett villastrøk inne på Østbyen.

Midt blant alle småhusene nede på Nerlamon, var hele familien Sjøvold storligen engasjert med salg av fede-og kolonialvarer – selv om omtanken og beliggenheten tilsa mye handel på svartboka. En ivrig gjenganger på Reina og i nabolaget var`n Toillola – den halvvoksne, hjemmeboende originalen som ungene holdt seg lengst mulig unna.

Gata ovenfor, og inne i Lillebutikken hans Ettøresolsen på skrå over Såpa, foregikk sladderen blant både skråtyggende karer og karamellelskende yndigheter av det pratsomme slaget. Den småvokste kioskeieren hadde på gulvet utplassert flere spyttebakker. Litjkar`n rakk så vidt over den like så korte disken, full av glasskrukker med all slags "schnavel". Fullstendig på luringa, og i den nederste av diskens skuffrekker, hadde den ivrige og alltid jabbete krabaten en del hygieniske artikler – gummi – som de mest ungdommelige av karfolkene litt stillferdig hvisket om - skulle det tilfeldigvis være andre tilstede foran disken. Innehaver Olsen sjøl ble alltid så forfinet i røsten, når slike varer i mest mulig hemmelighet skulle skifte eier.

Av den høyst offentlige gateselgeren Gummi-Rudolf Neslund, var blyge Olsen en hatet konkurrent som selger av samme sort konkurrerende vareslag.

-Træng du gummi ? – Rudolf frembød artikler med høy røst og i fantasifulle vendinger både på trikken og i kolonial`n. – Blæs dæm opp - og bruk sakan som ballonga, den da`n du bli for gammel å lite innpåsliten te derre fruentimmeran.  Øverst på Ladeveien, like ved jernbaneundergangen - på andre siden av Frøken Hernes Melk og Brød, lå den lave brakkebygningen med Skjelvan Kjøtt, Sakshaug Garn & Broderi  og Spjelkaviks Frukt og Godteri.

Dyktige fru Skjelvan laget ganske tidlig i virksomheten en etterspurt `Italiensk salat` - høydepunktet ved barndommens –og særlig søndagenes frokostbord.

-Bare ei halv skiv te kvær av dokker -. Pengene fra fabrikkarbeidet skulle jo helst strekke til hver uke.

Ugifte frøken Sakshaug  –  datter av den gamle vaktmesteren ute på Munkholmen - hadde etter farens død, innsett ensomheten der ute på holmen som lite attraktiv - og landsatte seg selv inne på Lilleby, der hun tjente til livets opphold i sin bittelille og velduftende garn og broderiforretning.

På høyre hjørnet av den lysegrønne brakka, levde den lille frøken Spjelkavik utmerket godt av sin store kundeflokk - særlig på lønningsfredagene – og da  etter at Spjelkavika selv, som regel hadde plukket ut de mest råtne av eplene i trekassene som var plassert på selve disken.

Etter å ha kommet seg opp den stupbratte trappa på den andre siden av skoleporten, kunne kundene med dårlige føtter få seg en kvil på en gammel kjøkkenkrakk hos den gamle forretningsdrivende Oline Tiller- brakt inn i den lille butikken, fra hennes sideveggs lille kjøkken - av butikkeieren selv, den veldig hyfggelige frøken Tiller, populært kalt Kaffetiller.

For det var nesten bare kaffe hun var kjent for - ved siden av en del poser med kamferdrops - eller "Jomfrutrøst" som de minst forståsegpåerne antydet når det nærmet seg fredagskveldenes sengetid.

Det var en grepandes, diger herremann som var basen og altmuligmann for sitt eget velkjente foretak "Hvitsand Fiskeforretning" i Ladeveien 6. Såfremt kunden var innom på rette tid av dagen, kunne tilbudet på torsken enda være av litt levvandes karakter – og det etter å ha tilbrakt dagen i en stor støpt steinkomme borte i den ene kroken.

Den bredbygde Hvitsandkaren - iført sitt side forklæ i svart lær, vartet daglig opp med både nyfeska skrei, med både lever og rogn om det var rette årstida for det, likedan flyndre, sei og både fersk sild og tønnevis med feit spekesild.  – Videre poedes i heile sækka:  - Mæn da må du få kailln te å hent potatisen med handvogna  etter arbeidstid -. Sånn va`n Hvidsand konsekvent. -Har du itj nånn kaill sei du -. Æ kan sjøl bring sækken hjem te dæ utpå kveld`n, lille due -.

Den sarte kvitkappekledde eieren av Ladevein`s store kolonialbutikk med egen tobakk og kortevareavdeling, drev ikke bare handel, men var også meget slett i sin vandel, for karen var også en innpåsliten og skremmende lagermann overfor sine alltid skiftende visergutter.  Som lønn for strabasene, fulgte gaveoverrekkelser av tomme hvite melsekker - som var til velegnet bruk for en familiemors omsying til slike ettertraktede sengelaken.

Noen av dagens etter hvert så gamle "Gategutter", spør kanskje fortsatt seg selv om hvorfor ikke mødrene den gang tok seg tid til å skaffe seg kjennskap til - om hva grunnen kunne være for at lakenbeholdningen alltid ble høyere i skapet inne på soverommet – og det ved hjelp av hennes egen visergutts turer borte hos stedets ettertraktede og vel ansette kjøpmann. For fyren solgte godt - blid og pratsom som han alltid var - i sitt hvite, kledelige og velsittende forkle, bak den lange disken med det store, plingende kassaapparatet.

                                                           ------

I Tolvas første etasje drev lille, runde Berntsen sin Melkebutikk med det store vinduet og sin inngangsdøra mot gaten. Aleneboerfrøkna hadde ett lite rom og kjøkken i kroken mot bakgården. Berntsenkjærringa, som både var ett snilt og omtenksomt lite medmenneske, bød ofte på ei ekstra melkause opp i aluminiumsbøttene -  og det til alle dem som hun visste hadde det ailler værst  av de som ikke var så velbeslåtte.

-Gode frøken Berntsen, ka skoill vi ha gjort om vi itj hadd dæ -.

-Hælvetes  Berntsenkjærringa -. Tonen var en helt annen når rasjoneringskortan var oppbrukt - og bøtta var blitt lekk utpå natta - etter at kailln hadde fomla seg inn i melkeskapet ute på kjøkkenet – og det ei stund etter hjemkomsten fra karskkoppen - inne hos en eller annen naboen.

-E det sånn i dag, igjen -. Unger trengte en melkskvett før skolen begynte, og da var hu Berntsen god å ha med melkausa si.

Helga hans Gunerius var skråsikker på at ingen i gården hadde forstått at hun ventet småfolk.  – Du e alt for gammal te sånt -, hadde hennes egen søster sagt. Men det spurtes snart i de "mæst nærgåan"i trappeoppgangen. Derfor ble det ikke så mye leven, da hun under et svimmelanfall, måtte sette seg på ganggolvet rett utenfor døra inn til hu Melke-Berntsen, der hun fikk hennes hjelp for å komme seg opp til fjerde - etter at melkebutikken var låst den stunden hun var borte. Her ble hun stelt med av den alltid så omtenksomme Berntsen og lagt til sengs.  – No e det æ som bestæmme - . Sa madam Berntsen.

Neste gangen det var moder Helga som hadde klesvaskedag, kom hun på kontrollvisitt ned i vaskekjelleren med både kaffeerstatning, litt kjeksbrått og en melkeskvett.

-Hu ska væl sekkert ha nokka igjen for det, tænke æ -. Jabbkjærringan kunne ikke dy seg.

Men "hu Berntsen" var en av dem som virkelig hørte hjemme blant alt folket i Lavei`n Tolv.

Men også Berntsen hatet alle villkattene oppe på altanen - i andre etasjen til`n Karl og mora. Det verste var nok, at for å komme seg opp til matfatet måtte hele horven av katter være nødt til å bruke langstigen, som verten hadde reist opp ute på gården - rett imot kjøkkenaltanen hennes.

Men enda verre syntes naboene det var, med all kattremjingen fra alle de kåte og utspekulerte hukattene - og som ikke tok hensyn til pålagt nattefred, når de lå som noen jamrende "katteskjøger" langs murveggene, samtidig som de med sine intime låter, lot seg bedåre av flerfoldige ukastrerte smartinger.

Men om frøken Berntsen mislikte "katzenjammeret", brukte hun allikevel å sette opp kjøkkenvinduet, hver gang gosangeren Nilsen oppe i andre etasjen, hadde sine skopussekonserter ute i trappeoppgangen, og alltid etterpå forlenget konserteringen med nøyaktig det samme repertoaret - under sin alltid etterfølgende dotur på fellesklosettet ute i gangen.  

Problemer ble det likevel når den lite sangglade Katteknutsen i leiligheten vegg i vegg - og til akkurat samme tid - trengte ett besøk ute på samme stedet. Det kunne oppstå tumulter, når kunstnerens sangbare prestasjoner nede på  doskåla, overdøvet fruens stadig mere intense og fortvilte bankeslag på dodøra.   

Vennligsinnede og musikkglade jomfru Melke- Berntsen hadde ondt av dem begge når det oppsto slike tilstander, noe som resulterte i at hun lukket kjøkkenvinduet for å unngå å måtte få med seg kjeklingen mellom de to egentlig så gode vennene. Fru Knutsen hadde stor forståelse for herr Nilsens behov for sangprøver – han hadde jo også krevende innslag i IOGT`s høstrevy.   Men etter Katte-Knudsens oppriktige mening, måtte det da gå an å finne seg et mer velegnet øvelseslokale enn ute på dassen i andre etasjen i Ladevei`n tolv.

Madam Berntsen åpnet alltid det samme vinduet, når gatemusikantene og andre rekandes folk, sang seg inn i hennes hjerte fra bakgården. Som regel var det på dagtid, og da sprang hun til og fra mellom melkedisken og vinduet mot bakgården, for å få med seg mest mulig av de vakre Gatemusikantene innslag. Hun syntes mere om de innsmigrende sangsolistene,  enn når det kom en trekkspiller eller fiolinist innom plankeveggene  Og sånn noenlunde edrue måtte helst de opptredende få opptre, ble de for alkoholisert vanket det ikke fem flate øre fra hennes godt påpassede lille portemonè

-Har du nå`n kaksmula i dag da, Berntsen -. Hun var gla i unger, men rettferdig. -Du stjal ei serinakak fra disken i går – kom igjæn når du gjør opp for saken -. 

Spisspåsan med kjeksbrått, var forbeholdt oss småungan - og alle byoriginalan, med`n Flirop, Lillemann med Sekken og hainn Skarsliper Jonas i spissen.

Forts. 

 

 

 

 

 

       

 

 

 

​​

LAMOGUTT Kap.6

TERJE BREDE WANGBERG

Gårdshuset rett overfor Finnes Barnehjem ble kalt for Borgengården eller Gammelgården - mot hestgata var den helt dekket av storvokste syrintrær, der vi fleste av gatas unger i blomstringstida, stjal i haugevis for å selge til husmødrene rundt om i leiegårdene for noen få øre bunten.

I hovedhuset bodde en familie med den litt for viltre sjølingen, ei sørgmodig kjerring og to store unger. Vegg i vegg levde en gammel einstøing – hainn Jeremiassen - som i sin alkoholiserte tilstand ble slått ned av en forvoksen sønn nede på gårdsplassen – og det til stor forskrekkelse for husfolket. I første etasjen levde et fredelig ungt ektepar, som det hendte kunne være under besiktigelse av både små og store utenfor husveggen, om de kom til å glemme muligheten for vinduenes gardinforheng når de tok seg en kveldskos eller en smektende tango, til en eller annen His Masters Voice grammafonplate på en opptrekksbar, svartmalt sveivegrammafon.

I enden av gammelgårdens eldgamle låvebygning bodde Borgenkjærringa og ei voksen datter, mens skjithuset for alle av husets beboere, var plassert ved siden av det åpne vedskjulet midt i bygningen. I to av skjulets vegger var det laget flere kikkehull inn til dassen – de fleste klare og åpne til bruk, andre tidvis gjentettet med papirdotter, valgfritt avrevet fra damebladet Urd, Adressa, Arbeideravisa eller Menighetsbladet for Lademoen. Sistnevnte lektyre brakt ut av bøssebærere en gang i måneden. Gammelgårdens lille, lave kårstue var bebodd av det fredelige ekteparet Wesche - hun en solid hjemmeværende og ivrig havestellende husmor av ett rundt bed med Aurikler, mens sjølingen hadde kort tid igjen før han ble alderspensjonist, etter mangfoldige år som pliktoppfyllende arbeider på Dampvaskeriet like ned i bakken – der også skribentens egen tante Marit hadde jobb med stryking av nyvaskede finduker.

Den alle tiders Wesche-sønnen var en populær butikksjef hos Maskinagenturet borte ved Ravnkloa.

Gateungenes mest ettertraktede severdighet like ved Gammelgården, var søppeldynga med alle rottene, bare noen svært korte meter fra inngangen til Borgenhuset. Over alt på dynga krydde det av de digre og feite krabatene.

Like utrivelig ble det da Borgendattera inviterte alle oss vettaskremte unger fra gata inn i kammerset, for å besiktige liket av den femognittiårige mora – liggende med knepte fingre i den hvitmalte kista og pyntet med nyplukkede syriner – restene av det som vi ungene enda ikke hadde rukket å stjele for salg - fra buskene rett utenfor likets eget kjøkkenvindu.

På andre siden av Ladeveiens Gammelgård lå Finnes Barnehjem - ett inngjerdet hjem for unge gutter som av forskjellige grunner ikke kunne bo i barndomshjemmet sitt. Den Gode Mor for alle guttene var snille frøken Holm, som sammen med sine medhjelpere holdt hus med godt stell for ett trettitalls gutter – helt fra småguttealderen og opp mot ungdomstiden om dette var nødvendig. På Barnehjemmet holdt de fleste sammen etter skoledagens slutt borte på Lillebyskolen, men det var også noen som fant seg kamerater blant de andre av ungene i nabolaget. Det ble mye bra voksenfolk av gutter fra Finnes Barnehjem.

Barnehjemsgutten - den kortvokste og svarthårete tegne og malerinteresserte Karstein Keiseraas, viste tidlig i oppveksten å ha store evner i så måte - og fikk straks etter folkeskolen pengemessig hjelp til studier innen malerkunsten. Først både i hjembyen og i hovedstaden og senere som elev av store mestre i Paris og andre verdensbyer. Han holdt også seinere i livet god kontakt med Finnes Barnehjem, før han i godt voksen alder bosatte seg i Stockholm.

At skribentens fader Gunerius tilfeldigvis vant hovedgevinsten i en utlodning – ett stort maleri av Karsten Keiseraas på Lilleby skole - ble i alle våre oppvekstår til glede og storslagen veggpryd oppe i fjerde i Tolva. Det er selvsagt artig for skribenten av disse linjer å meddele at han først for en tjue år siden - ved ett personlig hjemmebesøk av selveste Karstein Keiseraas – omsider fikk signert kunstverket.

Maleriet var veggpryd i de årene da vi bodde der nede i Italia.

–Bedre sent enn aldri – var kunstmaler Karstens replikk, da det store landskapsmaleriet fikk sin tidligere veggplass i organisthjemmet – også da vi flyttet hit til Sverige.

På nedsiden av Ladeveien – mot den store og flotte leikeplassen – lå Gardermonsgata med like høye leiegårder som i Ladeveien, men muligens med litt mere forfinet arkitektur, noe som Laveinbeboerne i kvartalet ovenfor - ikke var så overvettes interessert i å være nødt til å måtte innrømme.

Også her – i de fire leiegårdene i Gardermoensgata – bodde det kunstnere. I tredjeetasjen nærmest hjørnegården med melk og brødbutikken til storvokste fru Hernes, var det støtt og stadig pianospilling ved mester Widding.

Som bistilling bisto pianisten hver bidige kveld - på ett dårlig stemt piano - å skulle akkompagnerte byens Symfoniorkesters cellospillende og tyskimporterte herr Muller, oppe på Sjette etasjes populære restaurant i Folkets Hus. "Sjette" var stedet som var svært så populært på grunn av byens kaldeste pils, største akevittglass og byens beste fløtesaus til de aller største kyllingene - alt kvikt og perfekt servert av frodige kelner Olsen. Glemmes må selvsagt ikke den akkurat passe sursøte agurksalaten, samt at stedet hadde to heiser ved siden av hverandre. Den til høyre ved ankomst til garderoben i Sjette, mens den ved siden - med innebygget veggmontert og skinnbetrukket benk - var beregnet til bruk ved hjemreiser, etter at gjestene var blitt hjulpet på med tøyet av en alltid så støttende garderobevakt – selvsagt etter hvor storslagent kollektbeløpet var ved avgangen rundt midnattstider. Avskjeden med kelner Olsen inne blant høyvokste grønnplanter, skjedde gjerne med at musikantparet Widding og Muller som avslutningshilsen fremførte ett par vers av sangen "Hjem kjære hjem".

Kunstmaleren Arthur Meyers residens var også i Gardermoensgata , og det i gården vegg i vegg med pianist Widding, men Meyer trengte ikke arbeide for gjenlukte vinduer – i ett hvert fall ikke på grunn av pianoøvelser. Populære kunstmaler Meyer døyvet nemlig all malingslukta og de nødvendige renseremediene.

Maler Arthur med staffeliet, var ett kjent og kjært syn i bygatene og veitene rundt om på hele Lamo`n. Når kunstneren følte trang for det - og hvis kvelden nærmet seg med fornuftig hvile, for en sliten maler etter en lang dag på fortauet, vanket det gjerne tilbud om billighandel av hans uinrammede verker. Også i de tider kunne kunstnernes farefulle stier være fulle av torner.

                                                          -----

Selgerne av de påbudte rullegardinene gjorde gode penger i krigsårene. Som over alt ellers, var også hvert bidige vindu over hele Lademoen dekket av  blendingsgardiner – for at de etter mørkets utbrudd  skulle hindre lys som kunne bli oppdaget av engelske fly, når de var på bombetokt over byen.

De tyske okkupantene var svært kontrollerende - de hadde alltid folk som dro  rundt i bygatene for å sikre seg at hvert eneste vindusglass var mørklagt. Såfremt ett lysglimt kunne vise seg i enn glipp på siden av blendingssaken, var det straks ringing på dørklokka – med trusler om straff - for manglende oppfølging av bestemmelsene. Men til det trengtes tegnestifter.

Straks den kamuflerende blendingsgardina var kommet i riktig posisjon  -  etter at det etter hvert så irriterende, nedslitte fjærsystemet hadde gjort sin plikt  - var det bare å sette i gang med å feste tegnestiftene langs vinduskarmene. Dette  i forsøk på å unngå klager fra myndighetene om lyslekkasjer. Det kunne hende det ikke var mange centimetrene mellom hver tegnestiften. Opphengingen kunne gå an, men den daglige morrasdemonteringen av alle tegnestiftene, gjorde at mengden av synlige hull i vinduskarmene, kunne bli til ufordragelige minner fra fem lange års krig i landet.

Selve kostnadene med dette storforbruket av nødvendige tegnestifter var overkommelig – men selve bruken var det nok mere slitsomt med for folk flest.

                                                               -----

Blendingsrestriksjonene sørget for fullstendig mørklegging rundt om i gatene, og skapte redsel og usikkerhet blant både voksne folk og redde unger.

Matmagelen ved siden av all fattigdommen var stor - og innbruddene på loft og i kjellere økte betraktelig når alt var mørklagt.

Noen av arbeiderne nede på Såpefabrikken, hadde fått kjennskap til at det hadde vært ett nattlig tjuveriraid borte i Ulstadløkkveien, derfor var folk forberedt på at slikt også kunne skje rundt omkring. Men bare ikke hos dem.

I løpet av ei lørdagsnatt, hadde noen vært i farta borte hos Schjelvans kjøtt-forretning, men alt de hadde fått med seg derfra var noen kraftbein og det som var igjen i en bolle med Italiensk salat.

Fredagskveldens langvarige flyalarm, gjorde at også folk i Lavein Tolv var ekstra redde, etter hvert som de merket at bombeangrepene grep om seg, også med en flystyrt med bombeeksplosjon nedenfor Olaussenhuset oppe på Rønningsletta.

Kjeltringene som i løpet av nattetimene hadde tatt seg ned i Tolvas kjeller, hadde vært utspekulerte nok til å forstå at etterdønningene etter slike flyangrep med alle leieboernes slitne kjelleropphold, ville sørge for at folket  kom til å søke seg opp til en tryggere sengbenk etter at "faren over" meldingen var blitt sendt.

Ikke en eneste av beboende i Lavei`n tolv syntes han hadde noe å gjøre nede i kjelleren etter at alt det uhyggelige var overstått for denne gang.

Tidlig på neste morgen "kom det ett bud fra gårdeier Julius" om at ett eller flere uvedkommende vesen hadde tatt seg ned i kjelleren - og at flere kjellerboder var brutt opp.

-Dæm koinn no ha stabla ved`n før dæm dro -. Bjørn Nilsen tok seg allikevel - og som vanlig - en sangtrudelutt mens han pusset finskoan ute i trappoppgangen i andre etasjen – ved siden hu Katt Knutsen.

Fader Gunerius  og moder Helga kunne konstatere at hengelåsen var havnet nede i ei jernluke i kjellergulvet - og at tjuvpakket hadde fått meg seg ei diger blågrå hollandsk leirkrukke, full av `lettrørte` tyttebær iblandet litt eplesyltetøy.

-Det e værst med krokka -. Fader Gunerius var forbandet og moder Helga var sint – som det het blant Indremisjonsfolket.

Kafèlaura i Tia hadde vært tidlig på`n med gulvvasken, og hadde kjent igjen fyren med strisekken i farta nedover gassverksbakken. Meddelelsen ble sporen-streks  gitt til Jullen, som promte sørget for videre formidling av saken..

Gunerius  - kjent for sin godhet med dem som var i nøden – hadde stusset barten, pusset gebisset og fått på seg ytterjakka, før han la kursen nedover mot Strandveien.

Den folkerike familien bodde i ei umalt lita rønne i nærheten av der han Spainnet holdt hus - og forfjamselsen ble stor for gubben sjøl da årsaken til Guneriusbesøket ble lagt frem i husets yttergang.

Fyren nektet blankt, men storjenta ga faren grei beskjed om å levere krukka tilbake.

–Tvært.  Æ veit at du har skeia ut i løpet av natta -.

Både kjærring og de minste smårollingene gråt, mens faren var ute i uthuset og kom inn med den hollandske leirkrukka – fremdeles like full av hjemlaga varer.

Gunerius fikk innmari ondt av ungeflokken – stakk i eldstejenta ett kronestykke, klappet hver eneste an av de andre på hodet, før han kom seg ut av huset etter å ha gitt kona beskjed om å beholde både tyttebæra og krukka til odel og eie.

-Mæn dæ vil æ itj sje nån flere ganga neri bua mi oppi Lavei`n -. Ver ordren til kallen sjøl.

Innbruddskaren fikk seg senere i uka en jobb borte på Palmin. Gunerius hadde snakket litt ekstra godt med basen.

Det var trange tider innpå Lademoen i de dager – men folk hadde omsorg for hverandre.

Forts. 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​

LAMOGUTT Kap.5

TERJE BREDE WANGBERG

Øverst på den lille bakketoppen nedenfor Lavein ti, lå den lille, gamle Jystadgården, halvveis skjult av storvokste bjørketrær.  I stallhuset holdt gammelgampen hans Ivar Sveen til – både på nattetider og hvis ikke arbeidsomme Ivar tilfeldigvis ikke hadde transportopprag med langvogna eller litjkjærra. Ivar var allerede den gangen fastkjører av pianokassene for`n  Musikkranum – både fra godsjernbanen og utenlandskaia. Vognmann Ivar S. var en rødmussa, alltid blid og hjelpsom – og som regel en småpussa herremann.  Han avsluttet gjerne arbeidsdagen liggende god og full bak på hestevogna ved ankomsten til stallen i Jystadgården – til stor glede for altanfolket i Lavein, beboeran i Gardermon`s gata og den hoiende gjengen av unger - mange av dem hengende etter hesten og vogna helt utant Buran eller innover Strandveien. Gampen holdt seg nok alltid edru, var kjent i alle av byens gater og ristet bare stolt med manken før den svingte av fra Jarleveien etter å ha fått øye på stallen oppi bakken.

– Ka det dyret kainn – sa de mest nysgjerrige av observatøran rundt om i nabolaget.

 –Hain sæle nok sekkert av sjøl -. Beskuelsen endte gjerne med latteranfall.

Det vanligvis så gode forholdet mellom Ivar Hesteeier og altanfolket i både Hernesgården og i Tia gikk fullstendig i oppløsning, den lørdags ettermiddagen da hele sletta mellom leiegårdan og Jystadstallen ble fylt av viltre hingster, ditto hesteiere - og snakkesalige forståsegpåere i alle aldre og størrelser.

Gjellingen av gampene begynte allerede ved tolvtida – til stort leven fra både hestene sjøl, glanende folk og vettskremte unger fra nabolagene - etter at gampene en etter en var blitt surret sammen i både for og bakbeina, før de ble lagt i bakken og resolutt frigjort for sine edlere deler.

Det var da mengden av alle disse blodige hesteballene var blitt i største laget, at selveste Berntsenkjærringa hadde kommet seg opp på plankegjerdet til Lavei`n tolv, hvorfra hun med sine mest hørbare røst kunngjorde:

-Slutte dokker itj no med det derre svineriet, så får æ tak i polisen-.

Hadde hun hatt telefon i melkebutikken, hadde hun sikkert ringt forlengst. Huseier Jullen ble med på protestkaukene fra tredjeetasjen. Det samme gjorde den modige, svarthåra og hissige lille Segtnanfyren oppe i fjerde - og den yngste av Høviksønnene – Egil - i tredjeetasjen til Tia.

Hestgjellingene tok en brå slutt.

Av de fjorten oppmøtte hingstene, var det bare tre som fremdeles kunne gjøre sin plikt - oppdragene som de fra skapelsen av var satt til å utføre. Det ble  vognmann Ivar  sjøl som måtte fjerne etterladenskapene etter begivenheten.

Etter alt oppryddingsarbeidet – ganske påseila og utslitt, hadde han i kveldingen sovnet i høyet inne i stallen. Blodig og fæl var han ikke kommet seg hjem til kjærringa i Nilsenhuset rett over Voldsminde, før klokkene borte i Lamokirka kalte til søndagens gudstjeneste.

Det ble andre baller da`n vognmann Ivar om sider kom sæ hjæm til madammen.

 Forts.

​​

LAMOGUTT Kap.4

TERJE BREDE WANGBERG

På andre siden av husrekkene inne på Lilleby, var det på sommertid mindre med utsikten. Fra både soverommet og penstua ble sikten nesten umuliggjort, på grunn av de høyvokste lønnetrærne i den alltid så velstelte Pedersen-hagen. Den delte Enkgata med hestgata Lavei`n, men fra oktober av - når løvfallet stort sett var ferdig – ble det for leieboerne i fjerde etasjen muligheter for i det fjerne å få øye på røyksøylene og likedan å kjenne stygglukta fra papirfabrikken inne på Ranheim. Likedan å se røykutslippet fra Lilleby Smelteverk borte på Rønningsletta - og skimte de lange flatjordene tilhørende storgodsene inne på Lade, Ringve, Devle og Leangen.

I samme retning – og i skikkelig hørbar nærhet – lå alle de tre sinnsykehusene Østmarka, Rotvoll og Reitgjerdet, med sine mange hvite bygninger og høye inngjerdede luftegårder.

Den gangen kaltes de Sinnsykehus.

Rett bortenfor vinduan til Tia og Tolva kunne en se Finnes Barnehjem, likedan Rønningsletta og alle de små husene oppover Enkgata. Bortest mot endestasjonen av trikken, lå den digre steinbygningen som huset Lilleby skole - med eget bygg for gymnastikk og sløydvirksomhet.

Overlærerboligen med flaggstang og velstelt hage, lå litt tilbaketrukket øverst fra skolegården og helt inntil jernbanelinjen.

Uten det veldig høye skolebygget, kunne de mest nysgjerrige - uten vanskeligheter ha sett åsene med Tyholt, Kuhaugen og Bispehaugen – likedan Kristiansten Festnings kvitkalkede vegger med den svært så lange flaggstanga - beregnet til hver eneste dags bruk med det vakre norske splittflagget.

For ungeflokkene i alle Ladeveiens steingårder, ble Enkgata med sine idylliske og fargerike småhus til ett eventyrparadis med mange slags trær, busker og blomster - og beliggende midt i klyngen av fabrikker, lagerhus og disse høye leiegårdene. Rikmannshuset var eiendommen til selveste direktør Ingrid Pedersen, som langs husveggene var beplantet med blå Kornblomster, Stemorsblomster i alle farger, Riddersporer og mengder av storvokste Rododendron. Når alle syrintrærne blomstret var hagen ett syn. Epleslangen i Vagnild og Weisethagene skapte spenning for guttegjengen – det samme med de få rabarbraene, gulrøttene, hodekålradene og potetene bak det lille uthuset i Evensengården – huset der den vakre Hildegunn vokste opp og med den alltid så svartkledde Olsenkjærringa i andre etasjens loftsrom.

Ett godt stykke ovenfor Rønningsletta – der folkeskolen på Strindheim befant seg på andre siden av Innherredsveien - lå den flotte bygningen til Blindeskolen, der også det berømte musikklærerparet Karterud, underviste blinde musikanter i piano-og orgelspill. Musikkritikeren Halvdan Karterud var også en fryktet skribent i dagsavisen Nidaros, så lenge avisa enda befant seg på markedet.

Rønningslettaungene holdt seg gjerne mest for seg selv. Her hadde de både fotballbane, leikeplasser og på vinterstid brattbakken Stuaveggen for både hopp på opptil ti meter - og utforkjøringsmuligheter for de modigste fartskrabatene.

Selv som en innpåtrengende Lavei`n gutt, ble jeg allerede fra andreklassen god-tatt som kompis blant flere av de mest tekkelige i Rønningslettagjengen. I den eneste leiegården på stedet – Stjørdalsveien 13 -, vokste de senere korguttene Kjell, skihopperen Bjørn og sang-og pianofantomet Helge opp. I husrekka bortenfor bodde skoleflinke Ragnar – bror av`n Gunnar og hu Randi, penpia med de kledelige små fregnene

Røyken fra det nærliggende, døgnvirksomme Smelteverket, lå som regel sjenerende lavt over husklyngene, men røykufyslighetene klarte hverken å skjule bygningene til bilverkstedet Gaden & Larsen, sølvrevbrakkene på samme sted, eller storbedriften Ståltaugen med sine mange hundrede ansatte. Når arbeidsdagen omsider var omme, måtte det lange arbeidstoget med Stjørdalsveiens mangfoldige slitere – de fleste i skitne arbeidsklær – også passere Ladeveien, hvor det ikke så sjeldent hendte at gårdenes halvvoksne fruentimmere befant seg i vinduspostene, på utkikk etter gifteinteresserte karfolk i passende alder. Som regel unnskyldte de nykjemmede jentene seg med, at åpne vinduer ene og alene skyldtes utluftingen etter steikingen av middagens sild med massevis av løk. Men vindusbeskuelsene var ikke mindre på de dagene, når menyen besto av hermetiske feskboilla i kvit saus.

Det skjedde mytji rart i de dagan innpå Lilleby.    

Forts.
​​

TERJE BREDE WANGBERG

BARNDOMMENS GATE.

 

I min barndoms gate var det alltid sol - selv når regnet pøste ned.

Den første gråværsdag som jeg fortsatt minnes, skulle allikevel bli da jeg som treåring – den niende april i det Herrens år 1940 – sammen med min mor - der oppe fra det nordvendte kjøkkenvinduet i leiegårdens fjerde etasje, kunne se de mange tyske krigsskipene liggende fortøyd ute på Trondheimsfjorden.

Seinere var de grå regnværsdagene en saga blott i mine aller første oppvekstår.

Gårdens altan – rett utenfor kjøkkenvinduet der oppe i den øverste etasjen, må ha vært til stor glede og velsignelse, for oss fire i den to rom og kjøkken store leiligheten.

For denne altanen kan jeg minnes som stedet, der mye av utelivet foregikk, med ett par små krakker og en liten og alltid blomstrende plantekasse – hengende øverst på det solide jerngelendret, og at blomstene i altankassen som regel var to aurikler, en blomkarse og en stemorsblomst.

Et viktig minne er å tro og mene at det trygge kjøkkenvinduet alltid var åpent.

At denne altanen var tilgjengelig også for de andre tre beboerne i samme etasje – hadde ingen betydning. Den lille biten utenfor vårt vindu - med blomsterkassen og de to krakkene – hørte bare oss til.

Jeg minnes moderens godlatter, når postbudet gikk over altanen – og når han  passerte vårt kjøkkenvindu alltid knyttet opp moderens eneste lille klesnor – for å slippe å måtte bøye seg en smule. Snora ble straks knyttet på plass igjen – med ett stort smil og vennlig vink - fra den samme Postmannen - som alltid fikk et innpakket lite såpestykke som julegave ved den siste ombæringen før årets  viktigste høytid.

Den som regel velsette Postmannens daglige gange i vår leiegård, Ladeveien 12, var å skulle legge posten i begge oppgangenes døropphengte små og gjerne beboernes egenfargelagte postkasser.

Like populær var ikke denne hyggelige forsikringsagent Åsheims jevnlige husbesøk, når han kom for å kreve inn forsikringspremien for selskapet Norske Folk med kroner 2,50.

Ett nødvendig onde var også den månedlige visitten av gårdeier Julius, når han på den første månedsdagen innfant seg for innkreving av husleien med førtitre kroner.

Pengene lå alltid fint tilrettelagt oppe i det eneste kjøkkenskapet, men husleiebesøket kunne ofte trekke ut i lengde – og da på grunn av vertens vennligsinnede pratsomhet – til min misjonerende moders store misnøye, på grunn av tendenser til bruk av litt for saftige banneord.

Ganske tidlig i oppveksten forsto jeg at det hadde sine ulemper med å dele klosettet ute i gangen med naboene vegg i vegg.

Minnes faderens stolthet over den fargelagte plakaten, som han en gang under krigen hengte opp der ute på klosettveggen: Sauberkeit Ausweissen – renslighet utvises. Grunnen var fiendtlige soldaters forskjellige etterladenskaper ute på fellesklosettet - etter festlige visitter til fruentimmeret i naboleiligheten.

Da tyske offiserers okkupasjon av klosettet ble til historie, fikk vi nye og vennligsinnede naboer, der den humørfylte mannen i huset offentliggjorde sin nødvendige tilstedeværelse ute på klosettet i gangen, med høylydt å utbringe noen demonstrative lyder – eller når den prekært ventende naboen knakket på døra – og karen ropte "Kom Inn".

Skilleveggene mellom gårdens forskjellige leiligheter, var satt opp av vanlige panelbord – uten isolering – og de lydmessige nabokontaktene ble deretter.

Allerede i de aller første småguttedagene, fikk jeg litt forståelse for foreldrenes uttalelser om at det gikk an å høre naboen bla i avisen på den andre siden av veggen.

Mer og mindre høylydte nabosamtaler ble også registrert av oss smårollingene, men de voksnes mest mulig abstrakte bemerkninger om eventuelle intime forhold, ble ikke oppfattet, før vi selv av aldersmessige årsaker - og stadig oftere - ble mere opptatt av kunnskaper om den menneskelige forplantingen.

Alle leilighetene var helt likt konstruert – med en liten entrè, ett kjøkken, ett soverom og ei stue med en høy, rund svartovn - med en prydefull jernkrans på toppen. Denne høyst nødvendige fyringssaken, var spesielt dominerende inne på stua. Veggene var tapetsert i en veldig mørkebrun farge, og møbleringen besto av ett uttrekksbart spisebord med fire stoler, en sjenk, ett rundt salongbord med en alltid nypusset messingplate og fire kurvstoler – i den ene kroken hadde divanen fått plass med flere av moderens håndbroderte puter – og hvor veggen var prydet av et svært så glansfylt veggteppe av en storslagen Hjort ute i Guds frie natur.

Grunnen til at jeg fra guttedagene minnes at alle gulv i leiligheten var belagt med linoleum – skyldes at faderen i ett par dager av sin fjorten dagers lange sommerferie – nesten alltid - og etappevis - lakkerte linoleumen, som med alt annet av oppussing foregikk til eget kostende.

Soverommets panelvegger var malt i en - etter min barndoms mening – heslig lysegrønn farge. Foreldrenes dobbeltseng med hvert sitt lille nattbord, sto rett ut fra veggen inn til naboen, mens vi to ungenes hvitmalte barnesenger hadde plass i den ene kroken. På kortveggen hadde den store og prydefulle toalettkommoden med de tre speilene sin plass. Begge de to fargeglade og rikt utsmykkede rullgardinene minnes jeg med svært glad vemodighet.

Kjøkkenet hadde en kort kjøkkenbenk med skuffer og to skapdører. Over denne var det ett kjøkkenskap for kopper og kar. På langveggen hadde utslagsvasken sin plass med kaldvannskranen og vassausa. Midt på gulvet sto faderens selvlagde kjøkkenbord med de fire krakkene og inntil veggen var hans velsnekrede benkeskap plassert, like ved den egenproduserte smale sengebenken. Nærmest entredøra sto den ganske store elektriske AGA komfyren, med to små plater og en viktig magasinplate – utmerket for moderen når hun skulle lage Potetkaker – og likedan til min ulovlige produksjon av sirupsknekk. Vel og merke, bare når jeg en sjelden gang var så heldig å kunne være alene hjemme.

Det jeg som ungen minnes aller mest fra kjøkkenet, var den mørkegule dissa - som i to solide taug var hengt ned fra taket – likedan det bittelille firkantige akvariet med to rosa gullfisker, som hadde sin plass øverst på faderens selvlagde, grønnmalte benkeskap. Akvariets plass var i alle år ved siden av bøkene om Frøken Detektiv, Hardyguttene og den store og spennende Eventyrboken – om både Hans og Grethe, Bukkene Bruse og Snehvit og De Sju Dvergene.

Ellers kan jeg fra de første årene også godt huske alle faderens askebegre – både på kjøkkenet og inne i stua. Men dette var også litt stas - for Johan Gunerius røykte som regel pipe. Men at det svært ofte kunne være mye tobakksrøyk ute på klosettet i gangen, var slettes ikke alltid like populært.

Det svært lange, brede og høylaftede loftet var innredet med ei ganske stor bu til hver leiligheten, samt ei diger klesrulle til fellesbruk – og det etter ei opphengt navneliste på veggen like ved. Over hele loftet var det trukket ganske solide klessnorer, og glemselen er ikke tilstede når det gjelder takbjelkene høyt oppe under mønet, der mange av gårdens karer tørket sine tobakksblar under krigen.

Denne bråkede klesrulla ble ett forhatt – men nødvendig onde - i min oppvekst. For den hadde sin helt faste gulvplass rett over vårt soveværelse, der det ikke var mye isoleringsmateriale mellom loftsgulvet og vårt lysgrønne soveromstak – selv om det var ett naturlig påbud fra husverten Julius, om at det var forbudt med klesrulling etter klokken ni på kveldstid.

Jeg kan med stor fryd erindre det lerretstrukne hvitmalte taket inne på stua, når vi både hørte og så musebevegelsene i takbelegget - der smågnagerne drev med å skaffe seg matauke, eller brukte oppleggene som rene tidsfordriv.

Huskjelleren var også inndelt i små kombinerte ved og matkjellere, der de aller mest aktive av gårdens karer drev litt hobbyarbeid ved hjelp av en høvelbenk.

Størhuset var kjellerens mest aktiviserte og største bruksrommet. Her sto den digre vedfyrende vaskeovnen sentralt plassert – og langs to av veggene hadde de store eikekommene sin plass. Kjellervinduet var ekstra stort, for å kunne bli brukt til utlufting av all dampen når størhuset var i bruk.

Leien av vaskerommet skjedde også etter en oppnotert navneliste og var som regel daglig i bruk - det samme med klessnoreplassen ute i den ene delen av bakgården.

Moderens jevnlige vaskeromsdager ble til forhatte fraværstimer for en guttunges hverdag: Uten husmoras alltids tilstedeværelse oppe i leiligheten i fjerdeetasjen – og med slike på forhånd ferdiglagde måltider, gjerne med den ufyselige Bollemelka som middag. Denne retten har i all ettertid vært som ett tenkelig mareritt for denne huskeriende skribenten.

Ett av mine mest uforglemmelige minner fra guttedagene i denne Lillebyens leiegård, var de tre leieboende arbeidskollegenes store interesse for fiolinspill – når de på ledige kveldstimer, skiftevis kunne samles i hver av de tre leilighetene til fellesøvelser.

Kvaliteten på det rent musikalske, har i ettertid vært fullstendig uten betydning for mitt vedkommende.

Det samme når det gjelder alle gatemusikantenes opptredener, på innsiden av det høye plankegjerdet nede i bakgården, der de i kroken like ved søppelkassene sang og musiserte til lyttende glede for alle søppelkassenes rotter, samtidig som de fra de alltid hjemmeværende husmødrene - fra altanene i hver etasje - fikk kastet ned en femøring innpakket i ett papirstykke.

Det var i de dager - da solen alltid skinte fra en helt blå himmel, at Lavein var full av leikende unger og leieboerne oppover i de fire etasjene hadde omtanke for hverandres ve og vel - og nok tid til både å slå av en prat, og å lytte på radioens Barnetime og mandagskveldenes Ønskekonsert.

Grønn var min Barndoms Dal.

 

 

 

 

 

​​

LAMOGUTT Kap.3

TERJE BREDE WANGBERG

I hele den lange rekka med leiegårder langs Ladeveien var nummer tolv den siste av de nesten helt like fire etasjers husene, med leiligheter bestående av ei stue, ett soverom, kjøkken og en liten entrè  -  og ett felles klosett med naboen vegg i vegg.

Hver av familiene disponerte ei loftsbod og ei vedbu i kjelleren, der det også var felles vaskerom til beboernes bruk  -   etter ei tydelig, håndskrevet liste. På det store loftet befant det seg ei diger og skikkelig bråkete klesrulle  -   til stor redsel og ditto ergrelse for Guneriussan –   med soverommet rett under bråkmakeren.

For minstekaren i familien  -   og etter hvert som forstanden mere og mere meldte seg  -   kom morens gjennomsyn av vaskeromslista å bli som et mareritt. For da kom det til å gå med en dag eller to med oppvarma boillemælk til de fleste av måltidene. Han gikk allerede tidlig i årene inn for å glemme hva vaske-dags retten egentlig besto av, for ved den eldre søsteras forståelsesfulle hjelp, dukket det som regel opp ei og ainna disponible brødskiva med sukker på.

Kvelden før selve dagen, var fader Gunerius opptatt med opphuggingen av  brendsel, bestående av gratis harpiksfjøler nede fra fabrikken. Hver eneste vedbit skulle ikke være lengre enn at den kom inn under den digre klæsgryta, som morran etter  -  og flerfoldige ganger hele dagen -  kom til å bli fylt med vann og skitne klær for oppkok. I det uendelige, ifølge den bollemelkhatende minstemann, som ikke på hele dagen fikk se noe til moderen på grunn av dårlig sikt. For selve vaskerommet var jo fylt av damp – og nesten det samme med både kjellergangene og mesteparten av trappene oppover til fjerde etasjen.

Klæsopphengingen på snorene nede i bakgården gjorde det enklere i matveien. Det samme med bruken av klæsrulla på loftet når den dagen kom.

-Ingen ska gruv sæ – kvær dag har nok med sitt –.

Mora var raus, både med trøst og mye sang under arbeidet.

                                                         - - -                        

Alt det som trengtes av nødvendigheter  -  både på loft og i kjeller -  var inkludert i de treogførti kronene, som den første i hver måneden ble utbetalt til husverten ved hans kveldsoppmøte og med hans kvittering i husleieboka. Mange av beboerne mislikte inkassobesøkene. Men blide Jullen tok seg så alt for god tid ved kjøkkenbordet, med å få på plass signaturen i notisboka, før han etter mye jabb og bannskap kom seg over gangen til naboen.

Men det hendte han var kvikk i vendingen, når det ble forespurt om noen dagers kreditt.

De alltid så pliktoppfyllende folkene benyttet som regel anledningen til å trygle husverten om en linoleumsbit til det nedslitte kjøkkengulvet, eller en boks hvitmaling til stuevinduet. Jullen hadde god husk ifølge han selv, men hadde lett for å glemme det som kunne komme til å koste noen kroner.

Mor Helga ble berømmet av flere i oppgangen, da hun en dag ved hjem-komsten fra butikken – helt overraskende kom over verten og ett par andre reparatører av en vannlekkasje – benket rundt kjøkkenbordet  - og i full gang med å spille poker. Da pokerspill var synd i Helgas omgangskrets, fikk både huseier og resten av arbeidsgjengen kastet både stakaband og rørtenger etter seg nedover gangtrappen.

Etter hennes mening, var alle pengespill grobunn for bare synd og elendighet.

Trappene til hver av oppgangene var av skikkelig smijern med flotte gelendre. Det hendte jo at det kunne være en og annen småkrangelen på gang blant naboene, noe som kunne resulterte i at den ene parten fra sin egen inngangsdør, ble avventende stående for å forsikret seg om at motparten ikke var i farta på opp eller nedtur.

Folkene i de seksten leilighetene var som regel medmennesker for hverandre, både i gode og onde dager. Å hilse hverandre med ett smil og noen godord var regelen på den tiden - og mannfolkene hilste oftest med å ta av seg hatten, når kvinnfolka skulle passeres utenfor husveggene.

Hatt, slips og ei dressjakke var ganske vanlig fritidsantrekk i de dager. Lukta av Petterøes Røde var heller ikke uvanlig i trappeoppgangene den gangen, selv om det var dåmen av stekt sild eller sildsuppe som dominerte - i ett hvert fall like før middagen ved fire-femtiden.

En gammel manns husk fra de såkalte gode, gamle dager, viser seg beklageligvis i denne skriblende stund - og gir seg utslag i noe stadig økende temposvikt ved dagens bruk av denne nåtidens innviklede tastaturoppfinnelse foran en skjerm.

Samtidig har alle disse årene også forårsaket andre merkbare svekkelser i toppetasjen på denne skribenten, blant annet når det gjelder navnehusken  på de mange vennligsinnede medmenneskene fra "Barndommens Grønne Dal" og gater. Men skribenten skal være kjent for å ta vågale sjanser:

I den ene av trappeoppgangene i Tolvas første etasje, residerte Berntsen med hennes melkebutikk – på andre siden av gangen holdt tyskeren Malskait til. Videre opp i høyden bodde familiene Nilsen, Knutzen, Husby, Hernes, Dahl og øverst Gjerstad og Wangberg. I den andre oppgangen levde Sørensens, Tovik, Skansen, Leistad, Meiring, Strand og Segtnan.

Blant alle andre i de mange gårdene i strøket erindres navn som – Båtnes,Johnsen, Hagen, Høvik, Ekle, Wærås, Eliassen, Hindsverk, Mikaelsen, Hernes, Talllaksen, Iversen, Arnesen, Hammer, Bangsund, Eide, Fagervold, Olsen, Evensen, Eggen, Weiseth, Vagnild, Rønning, Pedersen, Widding, Meyer, Pettersen, Johansen, Nervik, Hågensen, Olaussen, Wesche, Jeremiassen Familiene formerte seg slik Vårherre ved skapelsen hadde innprentet dem om å gjøre, men det samme gjorde også vegglusa i de periodene hvor ikke luskontrollens kvitkledde representanter - iført tettsittende munnbind - hadde vært innom med vegglussprøyta for å ta livet av hver bidige en av de seksbeinte krapylene. Levningene av utyskene ble derimot til stor ergrelse hengende igjen på baksiden av alle familiebildene.

De lange nordvestvendte altanene var som høyverdige promenadegater, med blomsterkasser iplantet Blomkarse og Aurikler på jerngelendrene foran Tolvas kjøkkenvinduer – de fleste av plantene redelig anskaffet på Carlsons Handelsgartneri borte ved trikkholdeplassen - mens noen ganske få var blitt importert etter mørkets frembrudd - borte fra kirkegården på andre siden av jernbanelinja.

Altanene ble som "sladrende svalganger", de gangene det trondhjæmske  været tillot litt kjærringprat gjennom vinduene. De smale klosettvinduene var med vilje plassert så høyt oppe på veggen ved siden av gangdøra, slik at noen form for kikking ikke var mulig - uten da ved hjelp av en kjøkkenkrakk.

På grunn av at begge familiene i hver etasje brukte det samme klosettet, var det vanlig å la den store smijerns donøkkelen forbli i nøkkelhullet, så lenge det smale rommet var i bruk. Denne skribenten kan erindre at humørfylte Laffen – Olaf - vegg i vegg, alltid kommentert med "kom inn" når andre trengende for sikkerhets skyld banket på.  

 Den kvikke forsikringsinnkrever Åsheim av månedlige premier på ett par kroner, var klar over at han skapte latter inne på kjøkkenet, når han passerte langs altanene for å komme seg bortover til neste oppgang, ved at han først knyttet opp - og etterpå hektet klessnoren på plass igjen - etter å ha passert den trange passasjen uten å måtte bøye seg.

Det hyggelige Postbudet brukte også fjerdeetasjenes altaner - og ga som regel en høflig knakk i altanvinduene når dagens brev var lagt i den lille, "blide" og rødfargede blikkassen utenfor hver eneste inngangsdør.

Fra altanene i Tia og Tolva var utsikten storslagen – ikke bare ned til gårdsrommene med alle de leikende småungene, med søppelboksene og all klesvasken på de lange og mer og mindre skitne taugsnorene, men også i østlig retning - til Borgengården med den gjengrodde potetåkeren og det nedsigde stabburet. Litt lengre borte lå det vakre lille huset Jegershvile – og videre bortover Ladalen med den farlige leirbekken og den skogledde åsen, Grønnlia, før de lengst borte hadde den staselige Lade Kirke fra året tolvhundrede og femti – og med smijernsbokstavene  HKPK på den hvitkalkede sørveggen – bokstavene som avisens Peruso mente skulle bety "Her Klemmer Presten Klokker`n".

I nordlig retning ble altanutsikten honorert med Gassverket og den fryktede gassballongen, likedan Lade Fabrikker eller Palmin som såpefabrikken også ble kalt - og enda nærmere fjorden lå Aktiebryggeriet – den vakre, hvite slottsbygningen med det ruvende tårnet. Ett godt stykke bortafor kunne ingen unngå å se den stupbratte Lahammer`n – lengst nede med en rødmalt liten stuebygning som visstnok hyrte en virksom kar som drev ett lite urmakerverksted.  Enda lenger opp i høyden lå den hvite sommerresidensen "Kveldskvile" eid av Hjortens direktør Olga Topp – senere kjøpt av skribentens egne foreldre. Ute på fjorden lå Munkholmen med sine staselige festningsanlegg å `duvet` i den brede sjøen som avsluttet utsiktsreisen fra leiegårdsaltanen - med de høye og lange fjellrekkene på andre siden av fjorden, som umuliggjorde å kunne fått ett enda lengre blikk utover Fosen halvøya.

-Hadde Vårherre skapt deg med ett enda bedre syn, ville du kanskje ha sett Island langt der ute i horisonten, gutten min -.

Mor Helga kunne også fortelle om så mange rare ting – også fra riktig gamle dager. Og så hadde hun en fin sangstemme – både med fattigvisa "Her går jeg nu for hver manns dør" og denne "Navnet Jesus" - det som aldri bleknet.

Barndomsminner fra Ladeveien der inne på Lilleby er både mange og gode. Kanskje kommer det flere – om bare "husken" holder.

 

Forts. 

 

   

 

 

​​